Hvalfangst

Taktikken med å kjøpe land er like enkel som den er kynisk: Japan gir fattige land penger og får stemmene deres i motytelse. Denne taktikken undergraver ikke bare IWCs forbud mot kommersiell hvalfangst, men også respekten for internasjonale avtaler og konvensjoner som sådan. Et fungerende internasjonalt samfunn er, i økende grad, avhengig av at alle land følger spillereglene og stemmehandelen kan derfor få alvorlige konsekvenser.

Den norske regjeringen vedtar fangstkvoter som om vågehvalen var en suveren norsk art. Det er den ikke - vågehvalen vandrer store distanser. Norsk fangst kan ikke ses i et vakuum. Dette gjelder både i forhold til andre lands fangst og andre alvorlige trusler mot hvalene, først og fremst miljøgifter og klimaendringer.

Norge har nå åpnet for eksport av hvalkjøtt. Dette kan føre til at det betydelige piratmarkedet som eksisterer i Japan for hvalkjøtt fra utrydningstruede arter, ekspanderer inn i det "legale" markedet. Alt hvalkjøtt i piratmarkedet merkes med navnene til arter det er tillatt å drive fangst på. Tør vi risikere at blåhvalen og andre hvalarter utryddes for noen få kroner i hvalspekk?

Hvalfangsten utgjør bare 0.2 prosent av fiskernes totale inntekter, og er i tillegg sterkt subsidiert. At kysten raseres på grunn av store fabrikktrålere og at forvaltningen av torskebestanden er under enhver kritikk, tar ikke regjeringen alvorlig, selv om det er disse spørsmålene som avgjør Kyst-Norges framtid.

Rapporter og dokumenter
Pressemeldinger