Du er her:
For hvert fjerde tonn søppel som brennes i et forbrenningsanlegg, produseres det omkring ett tonn slagg og farlig avfall som må deponeres. Miljøgiftene i slagget vaskes lett ut, noe som gjør behandling og oppbevaring svært vanskelig. Det farlige avfallet behandles i dag på Langøya i Oslofjorden. Når Langøya om noen år er full, må vi dumpe videre andre steder, og ingen vet når miljøgiftene begynner å lekke ut.
Forbrenningsteknologi er svært kostbar, og binder opp store investeringer som burde vært brukt på virkelige løsninger basert på minimering, gjenbruk og gjenvinning. Et eksempel: Oslo kommune har brukt til sammen mer enn 1 mrd kroner på Brobekk forbrenningsanlegg de siste ti årene, men Oslo har ikke engang en skikkelig gjenvinningsordning, og gjenvinner bare 32% av avfallet. Erfaringer fra andre storby verden rundt viser et det er fullt mulig å gjenvinne over 60%, noe som eliminerer behovet for å brenne søppelet.
Forbrenningsanlegg er også den beste garanti for at søppelproduksjonen vil fortsette å øke. Logikken er enkel: Så lenge det finnes aktører som tjener penger på - og er avhengig av - økte søppelmengder, blir insentivet til å redusere vår produksjon av avfall kraftig redusert. På denne måten undergraves også mulighetene for gjenvinning. Er det først etablert forbrenningsanlegg i en region, er det ikke økonomiske ressurser igjen til å satse på gjenvinning og kildesortering. Oslo, Bergen og flere av de andre store byene er eksempler på dette.
"Avfall blir til lys og varme", er forbrenningsindustriens og Oslo kommunes slagord. Men den energien man får ved å brenne søppelet tilsvarer på langt nær den energien som kreves for å lage nye produkter. Forbrenningsanlegg er i det store bildet derfor konsumenter - ikke produsenter - av energi. En seriøs avfallspolitikk krever at man beregner produktenes livsløp, og stoffenes kretsløp. Det innebærer at man ser på det store energi- og ressursregnskapet. I et slikt regnskap har ikke søppelforbrenning noen plass.
Søppelforbrenning underminerer også internasjonale miljøavtaler. Den såkalte POPs-avtalen, som Norge og 150 andre land undertegnet i Stockholm i fjor, innebærer en total eliminering av en rekke organiske miljøgifter, blant annet dioksiner. Å satse videre på søppelforbrenning, som Norge nå gjør, garanterer at dette målet aldri blir nådd.
Greenpeace krever at Norge lever opp til og går i bresjen for internasjonale forpliktelser om å redusere produksjon, bruk og spredning av miljøgifter, og utfordrer det norske regjeringen til å satse på en skikkelig avfallspolitikk basert på minimering, gjenbruk og gjenvinning.
Se hva som skjer i et avfallsforbrenningsanlegg!(på engelsk)
