1. påskedag er det 4 år siden oljeplattformen Deepwater Horizon eksploderte og sank utenfor Louisiana, og forårsaket verdens mest omfattende oljekatastrofe til havs.

Elleve mennesker mistet livet i ulykken, og utslippet drepte tusenvis av marine pattedyr, fisk og sjøfugl. Rundt 700 millioner liter olje sprutet ut av havbunnen gjennom tre måneder. For å løse opp og finfordele den tjukke oljen, ble det brukt flere millioner liter av det giftige løsemiddelet Corexit. Det gjorde at mindre av oljen ble synlig på turiststrender eller fra lufta. I stedet har oljen drevet rundt i store skyer under havoverflaten, og påvirket golfens dyreliv dramatisk. I årene etter katastrofen har forskere og myndigheter sett delfiner med indre skader, kronisk lungebetennelse og leversykdommer, krabber og reker som fødes uten øyne, og en kraftig økning av svulster og genetiske skader hos fisk. 

Etter ulykken var et Greenpeace-team på plass ved golfen i flere måneder for å hjelpe til med opprydningsarbeidet. De forteller om delfiner som svømte i tjukt oljevann og forsøkte å blåse oljen ut av blåsehullet sitt.

Hittil har ulykken kostet det britiske oljeselskapet BP mer enn 270 milliarder kroner, og da har de knapt håndtert 10 prosent av oljen som lekket ut i havet. Faktisk klarer man sjelden å samle opp mer enn det etter et oljeutslipp til havs. Vi bør kreve at oljeindustrien og regjeringer er forberedte på å håndtere utslipp, men vi kan ikke forvente at noe oljevernutstyr er særlig effektivt. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om isfylte farvann i Arktis.

Sett bort fra avstanden, isen og utfordringen med å få oljevernutstyr og mennesker dit det trengs, så har ingen av de arktiske statene stor nok kapasitet til å nå et utslipp i tidene, langt mindre å ta hånd om det. Hvis det skulle skje en ulykke i Arktis, vil redningen være langt unna. Betydelig lenger unna enn Deepwater Horizon var fra Louisiana.

Akkurat nå holder ExxonMobil på å ruste opp en nesten 30 år gammel norsk oljerigg i Ølen på Vestlandet, før den i sommer skal nordover for å bore på et av de mest avsidesliggende stedene i russisk Arktis. Karahavet er dekket av et isdekke på mellom 1,2 og 16 meters tykkelse 270-300 dager i året, og om vinteren kan temperaturen synke til -46 grader. Den isfrie perioden da det i det hele tatt er mulig å bore etter olje, beregnes å være 8-10 uker. I dag fins det ikke noe effektivt utstyr for å rydde opp oljesøl i isfylte vann.

Området hvor ExxonMobil skal bore overlapper dessuten med en russisk nasjonalpark, som er kjent for sitt utrolige dyreliv, men store hvalrosskolonier og en av de største fuglebestandene på den nordlige halvkule. Ifølge russisk lov er det ulovlig å bore der.

Vi vet at olje, kull og gass er ikke-fornybare ressurser, og vi vet at vi ødelegger planeten når vi bruker fossile brensler. For en uke siden kom den siste rapporten fra FNs Klimapanel, som beskriver hvor mye det haster med å bremse klimaendringene. Den oljen som fins i allerede tilgjengelige reserver inneholder nok CO2 til å forårsake en fullstendig klimakatastrofe. Å lete etter nye kilder med fossile brensler, i områder hvor oljeproduksjon åpenbart utgjør en alvorlig trussel mot lokale økosystemer, er vanvittig. Vi må få en slutt på vår oljeavhengighet, og starte omstillingen til lavutslippssamfunnet nå. 

La årsdagen for Deepwater Horizon-ulykken bli en påminnelse for oljeselskapene om hvilken risiko de er villige til å ta med mennesker og miljø.