Nyheten om at Arbeiderpartiets programkomite igjen ville åpne for oljeboring i Lofoten skapte store bølger blant miljøbevisste velgere i vinter. I helga behandlet Arbeiderpartiets landsmøte saken. Dessverre vant verken AUF eller fornuften. Arbeiderpartiet går ikke til valg på varig vern av Lofoten, Vesterålen og Senja mot oljeboring og unødvendig miljørisiko. Landsmøtet stemte heller ikke for at Statoil må trekke seg ut av Canadas skitne tjæresand. Kravet om at oljeindustrien ikke må få lov til å bevege seg lengre mot iskanten i nord, men må belage seg på en gradvis utfasing ble aldri reist.

Karl Eirik Schjødt Pedersen ville heller ikke snakke med NU og resten av miljøbevegelsen om oljeleting under Aps landsmøte

Dessverre. Isteden ble det krav om oljeleting i Lofoten og umiddelbar åpning av de sårbare og avsidesliggende områdene i Barentshavet Sørøst. Mot alle faglige råd.

Derfor ser det ut til at Arbeiderpartiets, Høyres og Frp sin visjon også etter landsmøtesesongen vil være at Norge skal fortsette som oljenasjon på full gass så lenge det varer. Koste hva det koste vil. Uten respekt for verken klima, fugleliv eller havmiljø. Eller hensyn til presset i norsk økonomi eller mulighetene vi taper innenfor framtidsrettet energiproduksjon. Ikke engang i Lofoten. Ikke engang på veien til Nordpolen.

Kravet om ubegrenset tilgang for oljeindustrien i våre mest sårbare havområder viser forakt for både ny og gammel miljøkunnskap som senest sist sommer fastslo at disse områdene er altfor sårbare for oljevirksomhet. At oljevernberedskapen ikke er god nok. Hva er så galt med varig vern? Til og med Oljedirektoratet sier at petroleumsressursene i Lofoten ikke er verdt mer enn et 3% større Oljefond, og at vi ikke snakker om mer enn 400-1100 arbeidsplasser hele veien fra Namsos til Tromsø. Ved en massiv åpning for oljevirksomhet i vårt mest sårbare havområde. Er det rart utlendingene lurer på hva slags land vi er blitt?

Dersom oljelobbyen fortsetter å vinne også på de resterende landsmøtene, ser det mørkt ut for både Lofoten, Vesterålen og resten av Arktis etter valget. Men det er fullt mulig at den miljøfiendtlige ”HApFrp-alliansen” – som vi kalte dem da de kjempet skulder ved skulder for forurensende gasskraftverk på 90-tallet – kan bli slått tilbake av velgere som gir makta til annerledes tenkende politikere i KrF, Venstre, SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne.

Men det krever et helt nytt og annerledes Stortingsvalg. Fossilpolitikerne må utfordres av hver og en av oss. Opinionen. Velgerne. Det krever at vi gir klar beskjed om at klimafiendtlig oljeboring i sårbare områder er uaktuelt, at oljeindustrien må trappes ned, ikke opp, og at Norge og verden må inn på en helt ny kurs.

Kampen om Lofoten mobiliserer. Folk som ellers ikke er så opptatte av miljø snakker om saken. Det er bra, og gir godt grunnlag for å snakke mer. Gi råd! Be dem melde seg inn i en miljøorganisasjon. Skrive et leserbrev. Aksjonere. Stemme et miljøparti, og la andre vite om hvilket og hvorfor, gjerne via www.klimakrav.no Sammen kan vi vinne. Lofoten skal de aldri få, og det er lov å bli ganske sint. I september 2013 er det vi som bestemmer hvem som skal bestemme de neste fire årene. Det kan bli et helt nytt Storting, med flertall for helt andre tanker.

Men da må det bli et klimavalg der HApFrP-alliansen reduseres til småpartier. Dagens småpartier er ikke dømt til å være småpartier for alltid. De har mer framtidsrettet politikk og fortjener langt flere velgere.

Truls Gulowsen, leder for Greenpeace i Norge