Esperanza ved Bjørnøya.

 

Jeg elsker Norge. Faktisk elsker jeg Norge så høyt at jeg valgte å flytte hit fra England for nesten ti år siden.

Jeg skriver dette i en kahytt ombord på Greenpeace’ sjarmerende skip, Esperanza. Jeg kunne nevnt midnattssola, de slående panoramabildene og lyden av vann som slår mot kjølen – men helt ærlig ville det vært en litt for stor klisjé, selv for et alvorlig og lidenskapelig øko-blogginnlegg. Bare tro meg på ordet, disse tingene gjør inntrykk, og jeg er veldig glad for å oppleve det på nært hold.

Vi seiler fra Tromsø forbi det utrolig vakre Lofoten, hvor oljeindustrien heldigvis har blitt stoppet. Miljøbevegelsen jobbet sammen med grupper av lokale bekymrede mennesker, og fiskerisamfunnet, og sammen sto de i mot petroleumsnæringas utrolige makt.

Norge som sted er elskbart, men vel så elskbart er nordmennene som bor her. Som folk har de alltid stått for rettferdighet, åpenhet, likhet og fred. «Mannen i gata» lyttes til, og «menn i dress» møtes med mistenksomhet – og sånn skal det være. Nordmenn har alltid regnet seg selv som økologisk tenkende, som selvsagt er en god ting – om det faktisk var sant.

Når folk flytter til utlandet, snakker de gjerne om en «nygift-periode» hvor alt virker fantastisk. Min varte i en fire års tid eller der omkring, før jeg innså at glansbildet skjulte noen ganske ubehagelige ting. Hvem ville for eksempel gjettet at Norge har vært verdens største våpeneksportør per innbygger i årevis? Og som Greenpeacer i hjertet – trenger jeg engang nevne hvalproblemet? Ikke at Norge jakter et stort antall hval i dag, men at det fortsatt ikke finnes noen ydmykhet over Norges rolle i å jakte noen arter til randen av utryddelse for bare noen få årtier siden.

Men den virkelig vonde sannheten jeg må se i øynene er det at Norge, en antatt bestemann på ansvarlige handlinger mot klimaendringer, også er en av verdens største eksportører av olje og gass. De har greid å lure verden med dette i imponerende lang tid, men det ser ut til fasaden er i ferd med å slå sprekker.

Norge er nå latterlig rike; å selge all denne oljen og gassen har skapt et enormt statlig økonomisk overskudd, som i stor grad klokt nok har blitt ført inn i Pensjonsfondet – verdens største investeringsfond – for å forvaltes av de kommende generasjonene. Nordmenn har begynt å nevne oljeavhengighet i dagligtale, som fakta. Disse menneskene, som alltid har vært å optimistiske, begynner nå å bli fatalister. De virker mer og mer overbevist om at har du først hatt det så bra, og nytt den søte oljerusen, er det umulig å endre vanene sine. En provoserende fornektelse for å ta problemene ved hornet råder, selv om alle vet at de finnes og av og til nevner dem mumlende.

Statoil bruker mye ressurser på å fabrikkere og skape misledende retorikk for å skjule alle vanskelige spørsmål – som uunngåeligheten ved et oljesøl i det ekstreme nord om nok brønner settes i operasjon. Statoil har trist nok hatt stor suksess med å grønnvaske bildet av seg selv. Men, uansett hvor rike og mektige en kan bli - sannheten bryter seg frem til slutt.

Den eneste måten Statoil kan komme seg unna med å bore stadig lenger nord er om folk ikke er oppmerksomme. Faktisk tror jeg de regner med det. Så, la oss ikke gi dem den fordelen – signer og del den globale underskriftskampanjen for å redde Arktis.

Greenpeace spiller, gjennom kreativ konfrontasjon, en rolle i det å tvinge nordmenn til å møte dobbeltmoralen og hypokratiet i å lete etter stadig mer olje i stedet for å lede veien mot en fornybar framtid. Selve hjertet og sjelen til dette landet som jeg elsker så høyt står på spill.

Seth Piper
Fundraising Manager, Greenpeace Nordic (Norway), on the Esperanza, 6th June