Greenpeace har aksjonert mot en rekke svartelistete pirattrålere som lå ulovlig i flere europeiske havner i vinter. De georgia-flaggete pirattrålerne Juanita, Rostita, Eva, Isabella, Carmen lå flere måneder i Rostock i Tyskland, og gikk siden til Klaipeda. Fartøyene er internasjonalt svartelistet blant annet på grunn av ulovlig uerfiske utenfor Island. Bildet viser Greenpeace i aksjon om Juanita i Klaipeda, Litauen i mars i år.
Greenpeace vil selvsagt ikke kappe tråler fra fartøy som driver lovlig fiske. De eneste fartøyene vi nå mener er aktuelle for trålkapping, er pirattrålere som allerede er svartelistet og kjent av det øvrige internasjonale samfunnet, som fisker med bekvemmelighetsflagg og ødelegger sårbar havbunn mens de stjeler fisk.
Vi mener bruk av hardere virkemidler for å få disse fartøyene til å slutte med sitt ulovlige og destruktive fiske er noe også andre aktører, som norske og islandske myndigheter, bør vurdere seriøst. Internasjonal rett er ikke statisk, og det er ikke riktig at bekvemmelighetsflaggete pirattrålere skal kunne fortsette å nyte godt av at andre følger loven og derfor ikke tør å røre dem.
Hvorfor er nettopp dette gode kandidater? Kort om bekvemmelighetsflagg:
Fiskefartøy som er flagget til land som har ratifisert de relevante FN-avtalene om fiskerireguleringer må forholde seg til kvoter, lisenser og andre fiskerireguleringer også når de opererer i internasjonalt farvann. Bryter de reglene, kan de bli oppbrakt og straffet av både egen og andre lands kystvakt.
Disse reglene gjelder ikke fartøy med såkalte bekvemmelighetsflagg. Ettersom land som Togo, Georgia, Mongolia etc ikke er part til disse avtalene, gjelder ikke disse reglene for fartøy med slike flagg. Deres ulovlige rovfiske blir dermed beskyttet av et helt meningsløst smutthull i internasjonalt regelverk. Havrettstraktaten og reglene om havets friheter ble først og fremst utviklet i 1604 av Hugo Grotius i et av hans verk ”Mare Liberum” og utviklet videre opp igjennom årene frem til FNs tredje havrettskonferanse fra 1973 til 1982. Den gangen var piratfiske på åpent hav kun et mindre problem. I dag er det betydelig. Ifølge internasjonal havrett er det ikke tillatt for verken norsk eller islandsk kystvakt å pågripe, arrestere eller straffe fartøy som er flagget til Georgia, Mongolia, Togo eller liknende, uansett hva de gjør så lenge de er i internasjonalt farvann. Dette er selvsagt uakseptabelt.
Hittil har de fleste land likevel forholdt seg til dette, og akseptert at bekvemmelighetsflaggete piratfartøy kan herje tilnærmet fritt. Man har prøvd spede forsøk på å svarteliste fartøyene og gjennom dette svekke mulighetene for at de skal få service i havner, solgt fisken etc. Svartelister kan være et viktig virkemiddel, men tiltakene og oppfølgingen har flere ganger vist seg å være fullstendig uttilstrekkelige.
De svartelistete, Georgia-flaggete pirattrålerne Eva, Rosita, Isabella, Juanita, Carmen, Dolphin, Pavlovsk og Ulla som i dag fisker uer ulovlig i Irmingerhavet utenfor Island, er gode eksempler på at dagens regelverk er for svakt. Fartøyene har ingen kvote for uerfiske, mens fisker likevel, i år som i fjor og året før. De er svartelistet internasjonalt på grunn av dette, og skal dermed ikke få service i noen europeisk havn. Det har de fått i både Rostock, Klaipeda og andre steder. Fordi de russisk-eide, europeisk-opererte piratfartøyene benytter Georgia-flagg, kan ikke islandsk kystvakt gripe inn overfor fartøyene. De har ikke engang jurisdiksjon til å inspisere dem.
De internasjonalt svartelistete Togo-flaggete pirattrålerne Murtosa og Kerguelen som stadig vekk fisker torsk ulovlig i Smutthullet er et annet eksempel. Fordi de spansk/portugisisk-eide fartøyene benytter Togo-flagg, kan verken norsk eller russisk kystvakt gripe inn overfor disse fartøyene så lenge de er i internasjonalt farvann, ettersom Togo ikke er del av normale internasjonale avtaler for fiskeri. Svartelistingen gjør at de egentlig ikke skal kunne levere fisk eller få service i europeiske havner. Likevel har for eksempel Kerguelen fast hjemmehavn i Aveiro, Portugal, hvor den lå senest januar 2006.
Det er ganske klart at dette ikke er en holdbar situasjon. Land som Georgia og Togo tar intet ansvar for å håndheve regler overfor fartøy som er flagget til dem. Da må andre kunne gripe inn mot ulovligheter disse begår. Det er ingen grunn til at dette må være Greenpeace, men det kan likevel bli nødvendig.
Historisk tilbakeblikk på trålkutting
Norsk og Islandsk Kystvakt har begge omfattede erfaringer med bruk av trålkuttingsutstyr. For Norges del gjelder det i første rekke håndheving av fiskeribestemmelser i Fiskerivernsonen rundt Svalbard, særlig i 1994. Også Canada har kuttet trål, men de var for seint ute til å redde torskebestanden ved Grand Banks.
For Islands vedkommende er ”storhetstiden” for trålkapping knyttet til torskekrigen mot briter og tyskere 1974-76, da Island gjennom kombinasjonen trålkutting og diplomati oppnådde å utvide Folkeretten til å anerkjenne nasjonale økonomidke soner ut til 200 nautiske mil. Før den tiden ble kun 4- og delvis 12-territorialfarvannssoner anerkjent.
Begge disse eksemplene viser hvordan godt begrunnet, ulovlig eller juridisk omstridt, håndheving av en forsvarbar rettstilstand, bidro til å endre folkeretten. Vi mener det er naturlig å fortsette arbeidet med å utvide folkeretten og tette uakseptable smutthull for å sikre et rettferdig fiske og at man også i fremtiden skal kunne leve av fisk og fiskeri.
Trålkutterutstyr
Selve trålkutteren er ikke spesielt avansert, og kan sammenliknes med en stor sigd som slepes etter et aksjonsfartøy i enden av en wire. Kutteoperasjonen gjennomføres med en viss fart, ved at trålkutteren legges inn mellom fartøyet og trålen, før aksjonsfartøyet gir gass og trekker opp langs siden på tråleren. Når sigden treffer trålwirene, kappes trålen. Sigden synker ned til 15-20 meter under havoverflaten før den griper tak i trålwirene og kutter disse ved at den slepes etter aksjonsfartøyet. Ifølge norsk kystvakt eliminerer det dype kuttet faren for at trålwirene skader personell om bord.
Operasjonen er likevel krevende, og må selvsagt kun gjennomføres med godt trent mannskap, grundige forberedelser og fullt fokus på sikkerhet. Dette er en forutsetning for enhver slik eventuell aksjon. Fokus på kunnskap og sikkerhet gjelder alle Greenpeace-operasjoner. Vi håper vi ikke kommer til å trenge å benytte trålkutter. Imidlertid er det stort behov for at noen iverksetter tøffere tiltak for å stoppe de verste pirattrålerne.