Dette er ett blogginlegg fra arktisturen som har blitt flyttet over til den nye bloggen.
Det er søndag ettermiddag, etter en morgen med sol, regn, tåke og snø begynner skipet å bli klart for avreise.
Med på denne siste delen av Greenpeace sitt tokt i Arktis er en gruppe forskere fra Cambridge University. Sammen med Greenpeace skal de gjennomføre en rekke målinger i den arktiske sjøisen. Alt utstyr er lastet og kart over isen studeres nøye. Når man beveger seg i sjøisen må man ha is-los. Med på denne turen er en danske Arne Sørensen. For dere som lest ”Frøken Smillas fornemmelse for snø” kan man si at is er for Arne det snø er for Smilla.
Vi beveger oss sakte ut av Isfjorden, lyset er helt enestående. Den arktiske vinteren er rett rundt hjørnet. Solen varmer, men det er kaldt i vindkastene. Det er øde og fantastisk vakkert. Klokken syv om kvelden skinner fortsatt solen fra nesten skyfri himmel. Snøen ligger på fjelltoppene og havet er noenlunde stille. Skipet vårt, Arctic Sunrise, er kjent for å bevege seg på en helt spesiell måte, noe mange har fått erfare gjennom årene.
Svalbard begynner å forsvinne i horisonten, og om et døgns tid vil vi være på plass ved iskanten der vi skal begynne å jobbe med undersøkelsene. Det er god stemning ombord, og alle gleder seg over at denne lille isbryteren kan gi sitt bidrag til å vise hvilke enorme klimaforandringer som skjer i Arktis.
En av forskerne har vært ombord i denne båten før, og har med seg et fotografi fra midten på 70-tallet da han også var i Framstredet for å gjennomføre målinger i sjøisen. Skipet het da Polarbjørn og var norsk. Nå nesten 30 år etterpå skal vi gjøre de sammen målingene igjen, men under Greenpeace-flagg. Siden 1979 har sjøisen krympet med hele 10% per tiår. Se oversikt over smeltingen på
http://nsidc.org/arcticseaicenews/
Svenske Frida Bengtsson er havkampanjerådgiver ved Greenpeace-kontoret i Oslo og en av mannskapet om bord på Arctic Sunrise sin Arktis-ekspedisjon.