Noen dager går bare alt feil, og denne morgenen var sånn.

Når vi skulle senke droppkameraet, oppdaget vi at batteriet hadde ladet ut over natten. Batteriet er konstruert for å gå til 6000 meters dyp; for å klare dette er batteriet fyllt med olje. Når man lader batteriet dannes det en gass som må ventileres ut, i og med at batteriet er 100% tett.

Etter å ha ladet batteriet skulle vi bare ventilere det før dagens andre droppforsøk da ventilen selvfølgelig sprakk. Olje begynte å bli presset ut, og Gavin Newman ‘plugget’ ventilen med fingeren sin. Etter mange om og men innser vi at ventilen er den samme som finnes på vanlige sykkeldekk. Etter å ha robbet en av syklene ombord var batteriet igjen klar for dypet.

Idag oppdaget vi en blå bløtkorall på havbunnen som ingen av oss hadde sett før. Jeg og Gavin Newman la ut på jakt etter denne korallen for å få et bra bilde. Jeg kjørte droppkameraet. Det senkes ned til havbunnen mens skipet driver i cirka én knop slik at kameraenheten farer over havbunnen i samme fart.

Mens jeg bare kan kontrollere droppkameraets høyde over bunnen (jeg forsøker å holde meg 50 cm over), så kan Gavin kjøre sin ROV (Remote Operated Vehicle) ved navn Nemo dit han vil, men det tar mye lengre tid ettersom Nemo er langsommere.

Så vi slo hjernene våre sammen og festet Nemo til droppkameraet med 15 meters slakk på kabelen slik at Nemo ble dratt etter droppkameraet. Tanken var at når jeg fikk syne på en blå korall, skulle jeg plassere droppkameraet på bunnen og forsøke å holde det der (samtidig som skipet fortsetter å drive framover), inntil Gavin har kommet fram og dokumentert den blå korallen med sine HD-kameraer.

Alt dette skjer på 180 meters dyp.

Siden havet er STOOORT og den blå korallen veldig liten, var det ikke selvsagt at vi skulle finne den i det hele tatt.

Så når jeg til slutt fikk se en var både gleden og presset stort, siden vi hadde cirka 20-30 sekunder på oss før skipet ville begynne å slepe begge oss etter seg, noe man vil unngå på grunn av skader. Jeg bør kanskje legge til at Nemo koster cirka 1 milloner kroner.

Det første forsøket mislyktes totalt fordi jeg stoppet så nærme korallen at Gavin ikke kom til for å ta bilde.

På det andre forsøket surret vi oss sammen, og etter det kom det ikke flere blå koraller.

Etter to timer var vi klare for å gi opp, da Iris Menn fra Tyskland overtalte oss til å fortsette med en sjokolade. Sjokolade fungerer litt som sigaretter gjør i fengsler, og etter et par uker til sjøs kan det meste i bytte for en bit fin sjokolade ...

Til slutt ser jeg en blå korall til og plasserer droppkameraet cirka én meter fra. Gavin plasserer Nemo helt inntil meg, bruker droppkameraet som støtte mot strømmen og får cirka 25 sekunder skarp film av korallen.

Vi presset begge enhetene litt vel hardt, Gavin brant begge motorene som driver Nemo vertikalt, men syntes likevel det var verdt det. Ifølge ham sang begge motorene på siste vers og var klare for å bli byttet ut.

Så idag har det vært en bra dag for oss i Arktis!