Jeg heter Sven Malmgren og jobber vanligvis som frivilligkoordinator for Greenpeace Norge. Men nå er jeg ombord på Esperanza i Arktis, 80 grader nord, nord for Svalbard.

Min jobb ombord består i å kjøre droppkamera, noe som innebærer å "fly" en kameraenhet over havbunnen via en vinsj. Dropkameraet har video- og stillkamera, lys og en blitz som styres fra radiorommet i skipet. Utstyret tåler dybder på 2000 meter, men vi har bare 650 kabel på vinsjen.


  • [singlepic id=135 w=190 h=130]


    Isbre ved Magadalenefjorden på svalbard.
    © Greenpeace / Cobbing



  • [singlepic id=139 w=190]


    Dropcam som brukes for å dokumentere havbunn intill 650m dybde.
    © Greenpeace / Cobbing



  • [singlepic id=140 w=190 h=130]


    Bilde fra droppcamen
    © Greenpeace



  • [singlepic id=143 w=190 h=130]


    Bilde fra droppcamen
    © Greenpeace



  • [singlepic id=145 w=190 h=130]


    Bilde fra droppcamen
    © Greenpeace




Etter noen dager med montering og diverse service, har vi nå brukt anvendt kameraet i tre dager og hatt totalt seks dropp. Hvert dropp varer cirka 2 timer, og dybden har variert fra 50 til 420 meter.

Livet på havbunnen har vært over all forventning. Etter det vi hadde hørt, skulle det bare være leire og sand her oppe, men havbunnen er full av liv og røre.

Livet på Esperanza ruller på i sitt eget tempo. For tre dager siden ankret vi opp i Magdalenafjorden, der det var en helt utrolig isbre som kom ned til vannet – den var én kilometer bred og et sted mellom 30 og 40 meter høy. Hele besetningen fikk sjansen til å gå i land. Vi har en isbjørnseksperten Audun ombord, og han hadde et sikkerhetskurs med oss før vi dro fra Longyearbyen. Vi går ikke på land eller på is uten ham med oss. Etter to kliv er isbjørner oppe i 50 kilometer i timen, og toppfarten er rundt 67, så om vi ikke ser bamsen før den ser oss, har vi ett problem. Den eneste måten å overleve på, er som Audun sa å passe på at du er i en gruppe hvor det er folk som løper saktere enn du gjør ...

Skipet er større enn jeg trodde, og det tar en stund å lære det å kjenne, men nå finner jeg stort sett fram dit jeg skal. Treningsrommet er av den skrotiga varianten, men det fungerer, og badstuen er på hver kveld mellom klokken 17 og 22. Det er godt å komme inn etter to minusgrader, snø og kuling og bli varm, jeg hadde nesten rukket å bli vant til 20 plussgrader før jeg dro fra Oslo.

Besetningen består av folk fra nesten hele verden, så man lærer noe nytt hver dag. Kapteinen har seilt med Greenpeace siden 1982, og vi har også med en is-los, Arne Sørensen, så vi er i trygge hender.

Klokka er nå 17.16 og "baren" ombord åpner klokka 17. Første ølen etter en dags hardt arbeide nytes derfor i skrivende stund. Regelen ombord er at når du tar en øl ut av kjøleskapet, må du spørre alle rundt deg om de også vil ha en. Om 20 personer vil ha, betyr det 20 øl på din konto. Ølregningen må selvfølgelig betales før man forlater båten, hvis ikke får man ikke tilbake passet, som ble overlevert radiooperatøren ved ombordstigning ...

Til dere som leser dette: Takk for støtte og interesse!

Mvh Sven