Islos Arne Sørensen

Arne Sørensen (64) har bakgrunn fra den danske handelsflåten og har seilt med Greenpeace av og på siden 1988, da han fikk tilbudet om å være kaptein på MS Gondwana. Det skipet ble kjøpt av Greenpeace som et ledd i arbeidet med et vern for Antarktis. På denne turen, som er et ledd i Greenpeace’ langsiktige arbeid for å få et vern for Arktis, er han med som is-los. Sørensen har seilt mer enn 15 sommere i Antarktis, han har vært fem ganger nord for Beringstredet, en rekke ganger rundt Grønland – der han også har jobbet i to år som sjef for en flyplass – og han har vært mye i de områdene av Nordishavet vi er i nå. Dette intervjuet ble gjort på kahytten hans ombord på MS Esperanza nord for Svalbard.

– Hvorfor is? Er du besatt?
– Nei, nei!
– Ikke litt en gang?
– Nei, det kan jeg ikke si. Men det er jo slik at jo mer en lærer om et tema, jo mer interessert blir mann. Jeg er en sjømann, jeg liker skip, jeg har sans for rutiner, men jeg ville aldri bare seilt en ferge fram og tilbake. Jeg liker utfordringer. Is er uforutsigbart. I dag har mer informasjon enn før, man har kart og satellittbilder av isen, men når du først er der, på havet, er ikke isen forutsigbar.
– Hva er viktig når man skal ta seg fram i isen?
– Fart, fart, fart. Det er det som er viktigst i isen. Hvis man kjører for fort, kan man skade skipet. Og hvis skipet må i dokk – hvem betaler? Greenpeace-supportere. Når man skal gjennom is, må man jobbe med isen, ikke mot den. Naturen er ikke din fiende.
– Hvor mange er dere internasjonalt med din erfaring fra skip i is? 50? 200? 1000?
– Svaret er nok nærmere 50.
– Hvordan blir man islos?
– Det er ingen formell utdanning. Den eneste måten å lære på, er å tilbringe tid i isen med en kaptein som kan mye. Canada er de eneste som har et formelt krav til islos. Det går på antall dager på brua med ansvar i isen. Det synes jeg er en fornuftig løsning.
– Hvordan er det å være los etter mange år som kaptein?
– Det går helt fint. Men man på passe på – når man er på brua, og en avgjørelse må tas, er man vant med å ta den. Ofte må man ta seg selv i det før man snakker.
– Har du sett klimaskapte endringer i isen i din tid i polområdene?
– Nei, det kan jeg ikke si. Jeg har kommet til steder der losboka sier en ting og virkeligheten er en annen. Men for å se forandringer må man dra til samme sted på samme tid år etter år. I fjor var jeg islos da Greenpeace-skipet Arctic Sunrise var det første skipet i historien som tok seg gjennom stredet mellom Grønland og Ellesmereøya og fram til Polhavet i juni. Da kan du si å, wow, klimaendringer, men det var ikke det som skjedde i virkeligheten. En isbru holdt isen i Arktis fra å komme inn i stredet, og isen i stredet ble brutt opp av vinden. Å samle vitenskapelig kunnskap år etter år, slik glasiologer og klimaforskere gjør, er bedre enn personlige observasjoner når det kommer til å si noe om klimaendringer, med mindre man bor eller seiler et sted hvor man kan observere forholdene år etter år.
– Hva er ditt favorittskip i Greenpeace-historien?
– MV Greenpeace. Hun var et ordentlig skip, et virkelig godt sjøgående skip. Den hadde blitt bygget i 1959 som havgående taubåt, og senere vært i bruk som losbåt utenfor Baltimore. Den båten hadde virkelig atmosfære.
– Hvilket inntrykk hadde du av Greenpeace før du begynte?
– Navnet sier det meste, gjør det ikke? Green peace. Det er så lenge siden at det er vanskelig å huske hva jeg trodde; jeg har lært så mye om Greenpeace etter det. Inntrykket mitt var nok at Greenpeace fremmet ambisiøse krav som etterlot rom for kompromiss. Og det er kanskje ikke så langt fra sannheten? Da vi jobbet med Antarktis, ønsket vi at området skulle bli en verdenspark. Det vi fikk var et 50 års moratorium mot gruvevirksomhet – og det var en seier.
– Tror du man kan nå fram med et vern av Arktis?
– Jeg tror det kan bli virkelighet. Men det vil være svært komplisert å få det til. Hovedpunktene må være: 1. At vernet dekker de områdene som historisk sett har vært dekket av isen. 2. At man får et vern mot all industriell virksomhet. Noe av det som gjør det komplisert, er at man har urbefolkning i Arktis. Blant disse er meningene delte: Noen ønsker å ta vare på naturen, andre ønsker industrien velkommen. Enhver avtale som kan forhindre at det hentes maksimal profitt fra land- og sjøområdene i Arktis vil være svært vanskelig å oppnå. Det betyr ikke at at det ikke kan bli gjort – og det burde ikke forhindre oss fra å prøve.
– Hvor bor du, og hva driver du med når du ikke er på sjøen?
– Jeg bor nær Köbenhavn. Jeg har en samling med polarlitteratur som jeg er svært glad i. Jeg samler også på frimerker med tilknytning til polare områder.
– Har du et favorittområde i isen?
– Ikke egentlig. Det er mange. Ofte er det dårlig vær i isen, med dårlig sikt, men når det klarner opp, kan det være magisk, alt skinner som krystall. Det finnes et sted som heter Paradise Harbour i Antarktis. Det er som navnet sier.
– Hvis du hadde fått tilbud om å bli med til Nordpolen på en atomisbryter – ville du takket ja?
– Du vet man kan det nå?
– Nei?!
– Det er en amerikaner som har chartret en russisk atomisbryter og tilbyr turistturer til Nordpolen.
– Men om du hadde fått det gratis, ville du sagt ja?
– Hehe. Det er et vanskelig spørsmål. Jeg er mot atomkraft. Men om det var på en eksisterende atomisbryter … Det ville vært vanskelig å stå imot et sånt tilbud.