1) Vi har ikke kommet skikkelig i gang med å kutte utslipp – utslippene fortsetter å vokse.
De totale menneskeskapte klimagassutslippene har fortsatt å vokse fra 1970 til 2010, og vokst mest mot slutten av denne perioden (svært sannsynlig). Til tross for et økende antall klimatiltak, har utslippene i gjennomsnitt økt med 1 gigatonn CO2-ekvivalenter (2,2 %) årlig fra 2000 til 2010, sammenlignet med 0,4 CO2-ekvivalenter årlig fra 1970 til 2000. De totale menneskeskapte utslippene var historisk høye fra 2000 til 2010, og nådde 49 (±4.5) gigatonn CO2-ekvivalenter årlig i 2010. Den globale finanskrisa i 2007/2008 reduserte utslipp, men bare midlertidig.
2) Hvis vi fortsetter med business as usual, vil det resultere i 3,7 – 4,8 graders økning mot slutten av dette århundret.
Uten ekstra tiltak for å redusere klimagassutslipp utover de tiltakene vi benytter i dag, er utslippene ventet å fortsette å vokse på grunn av vekst i folketall og økonomisk aktivitet i verden. I forsøksscenarioer vil scenarioene der man ikke har kuttet ytterligere utslipp føre til at den globale overflatetemperaturen øker mellom 3,7°C og 4,8°C innen 2100, sammenliknet med førindustrielt nivå.
3) Det er ikke for sent å begrense oppvarmingen til 2°C – eller til og med 1,5°C
Scenarioer med atmosfæriske konsentrasjoner med rundt 450 ppm CO2-ekvivalenter innen 2100 (innebærer en reell sjanse for å holde temperaturøkningen under 2°C) forutsetter betydelige kutt i verdens klimagassutslipp innen midten av århundret, gjennom store endringer i energisystemene og potensielt arealbruk (svært sannsynlig). Scenarioer som disse er kjennetegnet av lavere globale klimagassutslipp i 2050 enn i 2010, og nær ingen klimagassutslipp i 2100.
Et lite antall undersøkelser har funnet scenarioer der det mest sannsynlige er å endre den globale oppvarmingen til under 1,5°C økning innen 2100 sammenliknet med førindustrielle nivå. Disse scenarioene innebærer å bringe nivået av CO2 i atmosfæren under 430 ppm innen 2100 (svært sannsynlig). I disse scenarioene varierer raten for CO2-utslipp mellom 655-815 gigatonn for perioden 2011-2050, og mellom 90-350 gigatonn for perioden 2011-2100. De globale utslippene i 2050 vil måtte være mellom 70-95% under 2010-utslipp, og mellom 110-120% under 2010-utslipp i 2100.
4) Fossil energi sto for 78% av de totale klimagassutslippene mellom 1970 og 2010.
CO2-utslipp fra forbrenning av fossil energi og de industrielle prosessene bidro med rundt 78% av de totale klimagassutslippene fra 1979 til 2010, med en liknende prosentvis fordeling for perioden 2000-2010 (svært sannsynlig). Fossil energi-relaterte CO2-utslipp nådde 32 (±2.7) gigatonn årlig I 2010, og vokste med 3% innen 2011 og med 1- 2% mellom 2011 og 2012.
5) 2000-2010 var kullets tiår
I dette siste tiåret har de største bidragsyterne til de økende utslippene vært en voksende energietterspørsel og den økende kullandelen i den globale energimiksen.
Økt kullforbruk, spesielt i det utviklende Asia, forverrer og forsterker byrden av de energirelaterte klimagassutslippene.
Energisektoren er den største bidragsyteren til de globale klimagassutslippene (robuste bevis, stor enighet). Klimagassutslipp fra energisektoren vokstre raskere mellom 2001 og 2010 enn det forrige tiåret; veksten akselererte fra 1,7% årlig fra 1991-2000 til 3,1% årlig fra 2001-2010.
6) Vi må sikte på utfasing av fossil energi, og null utslipp fra nettet.
Utslippsscenarioer som baserer seg på 450 ppm CO2-ekvivalenter I 2100 viser store, globale endringer i energisupply-sektoren (robust bevis, stor enighet). I disse utvalgte scenarioene vil utslippene fra sektoren gradvis minke over de neste tiårene, og karakteristisk vil de kunne innebære en 90% reduksjon eller mer under 2010-nivå, mellom 2040 og 2070. I mange av disse scenarioene er utslippene ventet å deretter synke under null.
Å stabilisere klimagassutslippene på et lavt nivå forutsetter en grunnleggende omlegging av hele energisystemet, inkludert en langsiktig utfasing av konverteringsteknologier for fossil energi og lavutslippssubstituttene (robust bevis, stor enighet). CO2-konsentrasjonene i atmosfæren kan kun stabiliseres om de globale CO2-utslippene når «peaken», og beveger seg mot null på lengre sikt. Det å bedre energieffektiviteten til fossile kraftverk og/eller bytte fra kull til gass vil ikke i seg selv være nok til å oppnå dette.
7) Selskaper som driver med fossil energi står overfor reduserte inntekter.
Klimapolitikk og utslippsbestemmelser kan senke verdien på den fossile energien, og redusere inntektene til eksportørene av fossil energi, men det finnes forskjeller mellom regioner og type fossil energi (stor sikkerhet). De fleste utslipps-scenarioene assosieres med redusert inntekt fra kull og olje fra store eksportører. Effekten for gass-eksportører er mer usikker. Noen undersøkelser viser mulige fordeler for inntekt fra eksport på mellomlang sikt, frem til 2050 (middels sikkerhet). Eventuelt kan karbonfangst og –lagring (CCS) redusere de uønskede effektene klimagassutslipp har på verdien av den fossile energien.
8) For å stoppe de verste klimaendringene, må lavutslippsteknologiens andel av markedet vokse til 80% innen 2050.
En rask dekarbonisering av kraftproduksjonen avhenger av en rask reduksjon av bruk av kull, assosiert med en begrenset ekspansjon i bruk av gass uten CCS i nær framtid. I de fleste utslipps-scenarioene (430-530 ppm CO2-ekvivalenter) øker andelen lavutslippselektrisitet fra dagens 30% til mer enn 80% innen 2050. På lang sikt vil fossil energi uten CCS fases ut nesten fullstendig i disse scenarioene.
9) Det er klart for en fornybar energi-boom, og det fører med seg fordeler som mindre luftforurensning, høyere sikkerhet og færre store ulykker enn den konvensjonelle energigenerasjonen.
Siden forrige klimarapport i 2007, har fornybar energi blitt en raskt voksende del av energimarkedet. Mange fornybar-teknologier har utviklet seg slik at de i dag gjør en bedre jobb og er mindre kostbare enn tidligere. Noen av de teknologiske løsningene er allerede konkurransedyktige på pris i ulike sammenhenger. Fornybar energi sto for over halvparten av den nye elektrisitetskapasiteten på det globale markedet i 2012, med vind-,vann- og solkraft i spissen.
Likevel er det mange fornybarteknologier som trenger direkte eller indirekte økonomisk støtte om en ønsker en signifikant økning i fornybar-andelen på markedet. Her har fornybar-policier inntil nå fungert godt for å øke veksten i sektoren. Utfordringene knyttet til å integrere fornybar energi i energisystemene varierer.
10) Energieffektivisering spiller en stor rolle i utslippskutt.
Effektivitetsforbedringer og endringer i oppførsel/holdninger er en viktig brikke i det å redusere utslipp innenfor 2 graders-scenarioet.
På kort sikt er reduksjoner i energibehovet en viktig del av en kostnadseffektiv utslippsreduserende strategi. Det vil gi mer fleksibilitet til å redusere karbonintensiteten i energiforsyningen, sikring mot risiko knyttet til energiforsyning, en vil unngå å låse seg til karbonintensive infrastrukturer, og ENØK har gode sideeffekter.
Både integrerte og sektorbaserte undersøkelser viser liknende beregninger for reduksjon i energietterspørsel i transport-, bygge- og industrisektoren for 2030 og 2050.
11) Atomkraft er på tilbakemarsj, og å ekskludere det øker ikke klimakostnadene mye.
Atomkraft er en energikilde med lave CO2-utslipp, men atomkraftens del av markedet har sunket siden 1993. Atomkraft kunne bidratt med lavkarbon-energi, men det er flere problemer som står i veien. Det er risiko knyttet til å utvinne uran, å drifte atomkraftverket, finansiell risiko, uløste vfallsutfordringer, atomvåpen-risiko og at atomkraft er lite populært i opinionen.
Undersøkelser av utslippsscenarioer har vist at å utelukke atomkraft fra lista av tillatte teknologier bare vil gi en svak økning i kostnader knyttet til klimatiltak.
12) CCS har ikke ennå blitt forsøkt storskala, og mange barrierer gjenstår.
Karbonfangst og -lagring, (engelsk Carbon capture and storage - CCS) kunne redusert klimagassutslipp fra utvinning av fossil energi (middels bevis, middels enighet). Selv om alle komponentene i et CCS-system eksisterer og er i bruk i dag i olje- og gassektoren, har aldri CCS blitt prøvd ut i stor skala på et større, operativt kommersielt kraftverk.
CCS ville vært på markedet om det ble gitt intensiver til det gjennom regulering og/eller hvis CCS ble konkurransedyktig dersom investeringskostnadene og de operative kostnadene kompenseres med tilstrekkelig forhøyede karbonpriser. For storskala implimentering av CCS vil også avtaler og regelverk knyttet til lagring av CO2 blitt sentralt. Hindre for storskala implementering av CCS er for eksempel problemer knyttet til lagring og transport av fanget CO2.
13) Prisen på handling er lav når man ser det i kontekst
Anslag på pris på utslippskutt varierer voldsomt, og er veldig lett påvirkelig når det kommer til modelldesign, antagelser og scenarier, som type teknologi og timinga på utslippskuttet (svært sannsynlig).
Scenarier der all verdens land starter med utslippskutt samtidig, hvor det er en fastsatt, global karbonpris og hvor alle nøkkelteknologiene er tilgjengelige, har blitt brukt som et kostnadseffektivt utgangspunkt for å estimere makroøkonomiske kostnader på utslippskutt.
Under disse forutsetningene vil tilpasningsscenarioer som når atmosfæriske konsentrasjoner på ca. 450 ppm CO2-ekvivalenter innen 2100 innebære reduksjon i det globale forbruket - ikke inkludert fordelene med redusert klimaendringer samt andre bivirkninger av klimatiltak, målt som endring fra baseline forbruk. Reduksjon i forbruk: 1% til 4% (median: 1,7%) i 2030, 2% til 6% (median: 3,4%) i 2050, og 3% til 11% (median 4,8% ) i 2100 i forhold til forbruket i referansebanene, som igjen vokser alt fra 300 % til mer enn 900 % i løpet av århundret . Disse tallene tilsvarer en årlig reduksjon av forbruket på 0,04 til 0,14 (median 0,06) prosentpoeng i løpet av århundret i forhold til årlig vekst i konsumet i referanse, som er mellom 1,6 til 3% per år. Å utsette klimatiltak gjør det dyrere å kutte på mellomlang og lang sikt. I mange modeller vil man ikke kunne oppnå atmosfæriske konsentrasjonsnivåer på ca 450 ppm CO2-ekvivalenter etter 2100 hvis klimatiltakene utsettes betydelig.
Utslippsscenarier på ca. 450 eller 500 ppm CO2-ekvivalenter innen 2100 viser reduserte kuttekostnader på grunn av bedret luftkvalitet, energisikkerhet, bedre helse, mindre påkjenninger for økosystemene, tilstrekkelighet av ressurser og elastisitet av energisystemet. (middels sikkerhet).
14) Å handle raskt reduserer kostnader og risiko, og gjør at vi unngår andre drastiske tiltak.
Utviklingen av infrastruktur og langtlevende produkter som låser samfunnet til karbonintensive utslippsveier, kan være vanskelig eller dyrt å endre, men dette understreker hvor viktig det er å handle tidlig for å sikre ambisiøse utslippskutt.
Anslåtte globale klimagassutslipp i 2020 basert på lovnadene fra toppmøtet i Cancun er ikke forenlig med kostnadseffektive, langsiktige avbøtende baner som er minst like sannsynlig som å ikke begrense temperaturendring til 2°C i forhold til førindustrielle nivåer, men de er ikke til hinder muligheten til å møte dette målet (høyst sannsynlig).
Å utsette ytterligere utslippskutt enn de vi har forpliktet oss til i dag frem mot 2030, vil gjøre det vanskeligere å få til overgangen til lavutslippssamfunnet, og redusere mulighetene for å nå togradersmålet.
15) Globalt samarbeid trengs!
Sammenlikninger av reduksjonsmål og utslippskutt mellom land og regioner kan være ganske vanskelig, fordi undersøkelsene må ha med ulike regionale definisjoner, tidsrammer, utgangspunkt for beregninger og målemetoder. Likevel er det mulig å gi en viss generell sammenlikning og karakterisering av undersøkelsene.
Målene om konsentrasjon av CO2 i atmosfæren er vesentlig for utslippskvoter. For mange regioner er konsentrasjonen av CO2 like viktig som, eller viktigere for utslippskvoter enn innsatsfordeling.