En stor global bevegelse har drevet fram dette øyeblikket - ved å opplyse alt fra kommunestyrer, globale ledere til framtidsrettede bedrifter. En viktig rolle har også blitt spilt av vanlige folk som har presset politikere og regjeringer ved å kreve et rent og trygt miljø.
Paris-avtalen er historisk, ikke bare på grunn av hastverket med takle klimaendringene og den korte tiden det har tatt å ratifisere den. Den er også historisk på grunn av graden av internasjonalt samarbeid og ambisjonene om å takle klimaendringene, den største utfordringen planeten vår har stått ovenfor på en transparent og målbar måte.
Avtalen inneholder langtidsmål om å redusere de globale klimagassutslippene til null, endre finansnæringen, implementere og styrke nasjonale planer som blant annet innebærer å bygge mer fornybar energi, sette en pris på karbon, regulere viktige sektorer og bygge robushet mot påvirkningene fra klimaendringene.
Dette radikale skiftet ble krevd av en voksende bevgelse på flere hundre tusen mennesker verden rundt. Det som skjeddde i Paris var konsekvensen av dette momentumet, og Paris-avtalen kan og må fortsette å akselerere dette momentumet og drive forandringen fremover. Å forstå at denne forandringen er uunngåelig er ikke lenger forbeholdt en gruppe forskere eller kampanjegrupper som Greenpeace. Folk fra alle sektorer, land og samfunn er klare til å samarbeide for å dytte verden og utviklingen i riktig retning. Borgemestre forstår det. Statsledere forstår det. I finanssektoren, med Allianz, Axa og det norske oljefondet forstår de det, og har derfor begynt å selge seg ut av kullindustrien.
I USA undersøkes det hvordan oljeselskapet ExxonMobil verdsetter sine eiendeler i en verden med økende reguleringer forbundet med klimaendringene. Avhengig av utfallet av denne undersøkelsen kan det komme vidstrakte konsekvenser for ikke bare ExxonMobil, men hele olje- olg gassindustrien. I Nederland saksøkte organisasjonen Urgenda, sammen med 900 innbyggere, den nederlanske regjeringen for å ikke ha ambisiøse nok planer for kutt i klimagassutslipp. I 2015 vant de frem med søksmålet og dommen sa at Nederland måtte styrke kuttambisjonene.
Inspirert av Urgenda-saken har en gruppe sveitsiske bestemødre gått nye veier, og de krever en uavhengig, juridisk vurdering av Sveits klimapolitikk. Her i Norge har også Urgenda-saken inspirert oss til å saksøke staten for brudd på Grunnlovens § 112, den såkalte miljøparagrafen. Grunnloven gir oss og framtidige generasjoner retten til et sunt miljø, og pålegger staten å oppfylle den retten. Ved å dele ut klimafiendtlige oljelisenser i Arktis mener vi regjeringen bryter vår rett til et sunt miljø. Vitenskapen er klar på at det ikke er plass til et eneste nytt olje- eller gassfelt om vi skal unngå katastrofale klimaendringer. Gi din støtte til klimasøksmålet vårt, signer her.
Det er heller ikke bare folk og organisasjoner som tar jussen til hjelp for å skape endring; det er også statlige regjeringer. I USA etterforsker statlige regjeringen om fossil energi-selskaper, inkludert ExxonMobil, har brutt lover om bedrag og svindel ved å aktivt underminere vitenskapen om klimaendringer, til tross for at de så tidlig som i 1977 ble obs på farene ved klimaendringer.
Vi har ikke tiden på vår side, og farten på det uunngåelige må økes umiddelbart. Selv om det politiske og økonomiske landskapet beveger seg mot økende motstand mot fossilt brensel, så påvirker flere tiår med CO2-utslipp fra fossilt brennsel allerede det naturlige klimaet i en økende fart.Temperaturen har vært rekordhøy i 2016. Forskere mener at CO2-nivået nå permanent har overskredet grensen på 400 deler per million (ppm), mens det i før-industriell tid var 280 ppm. CO2-nivået vi nå ser er alt for høyt til å unngå alvorlige konsekvenser.
Vi kan ikke forhandle med atmosfæren. For å unngå enda mer alvorlige konsekvenser enn de vi allerede opplever, og for å ha noen som helst mulighet til å holde den globale oppvarmingen til under 1,5 grader må vi stoppe veksten av CO2-utslipp og se en rask nedgang til nullutslipp nå.
Vi må handle raskt, de kommende 15 årene må vi bygge ut fornybar energy, øke energieffektiviteten, redusere avskogningen og tilby bærekraftige transportmuligheter for folk verden rundt.
Heldigvis så forstår folk alvoret i situasjonen og de blir mer aktive i kampen mot klimaendringene. Som i Paris under klimaforhandlingene for eksempel, hvor folk tok til gatene og engasjerte seg før, under og etter møtet. De sto frem ikke bare for å presse sine regjeringer til å bli enige om det skiftet vi trenger. De sto også frem i solidaritet med de landene hvor klimaendringene ikke bare handler om profitt og tap, men om en kamp på liv og død. De landene som er mest utsatte er også de landene som har bidratt minst til klimaendringene. Derfor må en rettferdig endring være en stor del av framtidige forhandlinger.
Regjeringer omfavnet endringen, de har blitt enige om å øke farten på endringene, de har ratifisert Paris-avtalen på rekordtid. Nå må de implementere den og overoppfylle målene som ble satt.
Det er en annen del av det uunngåelige skiftet: Fornybar energy-revolusjonen er allerede I gang. Fornybar energi setter stadig nye rekorder, mens kull er i endelig nedgang. Vi må bare sette opp farten i disse endringene.
Det handler om å levere bedre energy for alle. Det er nå mulig for folk som i dag lever uten noen pålitelig tilgang til elektrisitet, som i India og deler av Afrika, og få tilgang til solenergi.
Det er de som kjemper for å sakke ned det uunngåelige skifte, enten på grunn av egeninteresse, kortsiktig tap av profit eller frykten for å miste kontrollen over energiforsyningen.
Vi må holde de store forurenserne ansvarlige for skadene de har forårsaket. Vi vil ha de til å bidra til en rettferdig overgang til en bedre, grønn verden; en rettferdig overgang som krever at temperaturstigningen holdes under 1,5 grader.
Et dyptgripende og uunngåelig skifte er på vei. Greenpeace vil fortsette å utfordre holdninger og samarbeide med de som jobber med å skape en grønn og fredfull verden.
Les mer om Greenpeace sine forventinger til de forestående klimaforhandlingene i COP22 i Marokko her.
Jennifer L Morgan, executive director ved Greenpeace International. Denne artikkelen ble først publisert i Hufftington Post