Klima har fått en plass i norsk rett, på lik linje med andre samfunnsspørsmål, og vi har påvist grove feil når det kommer til samfunnsøkonomi og klimaeffekt i statens utredninger. Dette er første gang Grunnlovens miljøparagraf har blitt brukt i norsk rett, og faktisk også første gang Olje- og energidepartementet har måttet møte i retten.
Bildetekst: Truls Gulowsen ved isskulpturen utenfor Oslo tingrett. Foto: Edward Beskow/Greenpeace
Med Grunnlovens miljøparagraf 112 håper vi å stanse de nye tildelingene av oljelisensene i Barentshavet, den såkalte 23. konsesjonsrunden. Vi vil stanse et oljerace mot nord som er ute av kontroll, som ikke respekterer statens egne miljøfaglige etater, og som viser null respekt for Parisavtalens mål om å stabilisere klodens klima godt under to graders global oppvarming. Det er helt logisk at oljevedtak skal prøves rettslig på samme måte som andre politiske vedtak.
Situasjonen for klodens klima er dramatisk. Både forskere og politikere verden over har visst om krisa i over 30 år. Det er også tydelig bevist at verden har funnet langt mer olje, kull og gass enn verden kan forbrenne innenfor sikre klimagrenser. Likevel øker utslippene, og Norge og andre oljeland fortsetter å dele ut rettigheter til å lete etter enda mer. Det gis til og med betydelige skatteinsentiver for å få det til.
Ifølge ressursgrunnlaget til Oljedirektoratet kan man anslå at de nylig åpnete områdene i Barentshavet Sørøst gjemmer 624 millioner tonn CO2 som verdens klima ikke tåler. Dette er over 10 ganger årlige “norske” utslipp, og kommer i tillegg til at verden allerede har funnet mer fossilt karbon enn verden kan forbrenne.
Bildetekst: I tingretten. Foto: Edward Beskow/Greenpeace
I løpet av de sju dagene i retten har vi fått presentert grundige analyser av både klimasituasjonen, saksbehandlingen i oljesaker og ulike syn på Grunnlovens miljøparagraf.
Klimadokumentasjon ble framført av Norges fremste klimaforskere, professor Eystein Jansen og CICERO-forskningsleder Bjørn Samset. Hovedpunktene deres var i hovedtrekk at klimasituasjonen er alvorlig, at det haster med kutt, at det er funnet altfor mye fossilt karbon allerede, og at tiltakene som er lovet i Parisavtalen er altfor små til å løse problemet. Statens advokater uttalte at de ikke bestrider disse vitnemålene, som jo er positivt, men mente at informasjonen ikke var rettslig relevant.
Etterpå ga våre vitner professor Knut Einar Rosendahl og SSB-forsker Mads Greaker sin presentasjon i retten med analyse av de økonomiske bakgrunnsutredningene før lisenstildelingen, og konkluderte klart med at disse var så mangelfulle at de utgjør et utilstrekkelig beslutningsgrunnlag. De største feilene var at CO2-kostnad ikke var regnet inn, at framtidige inntekter og kostnader ikke var diskontert. I tillegg fant de en regnefeil på 135 milliarder, og påpekte at man burde regnet på litt ulike oljepriser (ikke bare 120 dollar) for å vise sårbarheten. Vår advokat Emanuel Feinberg viste elegant (se video) hvordan disse feilene, sammen med andre feil i prosessen, utgjør klare brudd på helt grunnleggende krav til god saksbehandling, til tross for at skrittene i Petroleumsloven likevel er fulgt. Det virker åpenbart at det «oljeindustrielle kompleks» med tiden har utviklet et ganske eget og maktarrogant system som kun går i en retning: Flere oljefelt. Og strategien er fragmentering.
Staten avviste alle merknader til saksbehandlingen, og hevdet at ingen feil var gjort i prosessen. De hevdet til og med at manglende diskontering var bevisst og korrekt. De hevdet også at det er helt naturlig at globale klimaeffekter av at Norge åpner nye oljefelt, og at forholdet til at man da øker verdens ubrennbare karbonreserver, var helt irrelevant.
Staten har også hevdet at Grunnlovens miljøparagraf 112 ikke gir noen reelle rettigheter til «et godt miljø», eller at Staten plikter å sikre slike rettigheter, selv om lovteksten klart sier dette. Staten hevdet faktisk at Grunnlovens 112 kun gir rett til å gjennomføre miljøpolitikk, og ikke setter noen begrensninger til hvor miljøskadelige tiltak politikerne har lov til å vedta. Dette bestrider vi kraftig, og kan ikke fatte at en slik tolkning er mulig. Vår advokat Cathrine Hambro gikk veldig grundig gjennom vårt syn, og vi tror hennes hovedinnlegg vil bli pensum på jusstudier over hele landet. Se video av hennes hovedinnlegg om Grunnlovens 112 her.
Bildetekst: Våre advokater, Emanuel Feinberg og Cathrine Hambro i tingretten. Foto: Edward Beskow/Greenpeace.
Vi aksepterer selvsagt at politikerne kan bestemme mye, men mener selvsagt også at Grunnloven setter visse grenser for hva de kan vedta, ellers hadde den jo vært verdiløs. Staten argumenterte også for at «dersom Grunnloven gir rett til godt miljø, og Staten har iverksatt tiltak (altså en eller annen type miljøpolitikk, uansett hvor lite effektiv den er), så er det nok. Slikt er provoserende å høre på, men diskusjonen om 112 sin rekkevidde ble jo etter hvert nesten en selvstendig grunn til at dette søksmålet er viktig. Om det virkelig er så smalt regjeringen og statens folk faktisk har tolket denne fine loven fram til nå, forklarer det jo mye om Norges svake miljøpolitikk på mange områder.
Det er rimelig åpenbart at hensikten med å flytte miljøbeskyttelse inn i Grunnloven og videre inn i menneskerettighetskapittelet, var at politikerne, i det opplyste øyeblikket av prinsipiell tenkning som en grunnlovsbehandling kan gi, innså at de trenger å beskytte seg selv mot fristelse til kortsiktig profitt mot langsiktig miljøskade. Akkurat på samme måte som en som vil slutte å røyke kaster sigarettpakka eller hun som vil slutte å drikke tar pilsen ut av kjøleskapet. Eller som politikerne allerede har gjort, flyttet pengepolitikken og seddelpressa til Norges Bank og laget handlingsregel for Oljefondet. Sånn har de også gitt framtiden og miljøet grunnlovsbeskyttelse. Og jeg håper de er stolte av det, og at retten fastholder det prinsippet, ellers er vi ille ute.
Vi mener det er opplagt at Norge ikke kan fortsette å dele ut nye oljefelt når verdens klima er i krise. Vi mener i tillegg at det er skremmende godt bevist at olje-saksbehandlingens enorme dokumenthauger, som systematisk omgår helt grunnleggende elementer som effekt på klodens klima og mulig lønnsomhet og i tillegg innebærer en skrittvis tilnærming til alle vedtak som gjør det nesten umulig å se hvor man må stoppe, er en farlig pulverisering av ansvaret. Denne ukulturen i et av våre mektigste departementer er et demokratisk problem i seg seg selv, og siste dagers nyheter om skandalene på Goliat og ønskene om hemmelighold knyttet til samfunnsøkonomi ved Yme er farlige tegn på samme problem.
En ting er at Olje- og energidepartementet slurvet med saksbehandlingen da alle nye oljfelt var lønnsomme, men i dagens situasjon, når verden har funnet mer enn vi kan bruke og klimapolitikk, elbilpolitikk og revolusjon for fornybar energi endrer samfunnet hver dag, blir det enda farligere å vurdere framtidens veivalg basert på det man ser i bakspeilet.
Det blir spennende å se hvordan retten vil navigere i dette sakskomplekset, men jeg er trygg på at lisensene aldri skulle vært tildelt, og at denne historiske prosessen vil få store konsekvenser for både miljøvern, klima og Norges oljeindustrielle kompleks i tiden som kommer. Dom er forventet i januar, fram til da kan vi feire en ekstremt solid gjennomført historisk miljørettssak. Over 90 andre land i verden har sammenlignbare miljøbestemmelser i sine grunnlover. Vinner vi her, kan mye olje bli holdt i bakken verden rundt framover. Det blir viktig for klodens klima.
Tusen takk for støtten, dette er historisk!
Truls Gulowsen
Alle saksdokumentene kan leses her.