Som del av kampanjen mot leteboringene har også vi lest gjennom tusenvis av sider med boresøknader, levert høringer, og klaget til Miljøverndepartementet når våre innvendinger blir overkjørt - til tross for at miljømyndighetene opprinnelig frarådet boring i disse sårbare områdene.
I den prosessen har vi oppdaget at hensynet til sjøfugl på åpent hav er enda svakere enn vi hadde trodd, og mye svakere ved tilsvarende boringer i 2014. På “sjøfugl-brønnene” Mercury, Isfjell og Pingvin satte Miljødirektoratet i 2014 i sin tillatelse som vilkår at tettheten av sjøfugl på åpent vann måtte overvåkes kontinuerlig av uavhengige eksperter, og at boring i oljeførende lag ikke skulle finne sted om det var høy sjøfugltetthet på vannet - som ble definert som mer enn 10 sjøfugl/km2. Det høres lite ut, men studiene viste at området svært sjelden hadde så høye tettheter.
Disse kravene er imidlertid helt borte i år
I år skal Statoil få overvåke sjøfuglene selv, operere uten grenseverdier, og kun sende en rapport etterpå. Dette skjer til tross for at ny kunnskap viser at det er svært sannsynlig med veldig høye tettheter av sjøfugl på flere av nettopp disse borestedene, i en ekstremt sårbar livsfase.
I sum ser det ut til at mens kunnskapen om sjøfuglenes vandings- og oppsamlingsområder i Barentshavet har gått opp, har kravene til både uavhengig overvåkning og tiltak for å beskytte de rødlistete sjøfuglbestandene fra blant annet Bjørnøya, Hopen og Finnmarkskysten gått ned. Det er uakseptabelt.
NINA produserte en god rapport basert på sjøfuglovervåkingen i 2014, se vedlagt. Rapporten inneholder både info om metodisk og krevende kartleggingsarbeid, og anbefalinger for senere prosjekter. Arbeidet har også blitt videreført gjennom sjøfuglprogrammet Seatrack, som delvis er betalt av oljeindustrien, så de kjenner definitivt til resultatene, selv om de er lite omtalt på Statoils skryte-side om årets boringer i Barentshavet.
Som Dagsrevy-innslaget fra mai i år viser tydelig, viser Seatrack-studiene at Barentshavet brukes mer, ikke mindre, av sjøfugl fra ulike populasjoner, hele året. Tilsvarende kart er også i NINA-rapporten, som også viser at store mengder sjøfugl samles sørøst i Barentshavet på sensommer/høst, dessverre akkurat i det nye havområdet området Statoil nå vil bore i. Denne kunnskapen kom etter at Ola Borten Moe åpnet Barentshavet Sørøst for oljevirksomhet, men før regjeringen begynte å tildele lisenser gjennom 23. konsesjonsrunde, i strid med egne fagetaters råd.
I Miljødirektoratets vedtak om oljeleting ved Korpfjell (forøvrig også ved Koigen), framkommer det at disse studiene viser at man kan forvente betydelige konsentrasjoner av sjøfugl på åpent hav ved borestedene, flere hundre fugl per kvadratkilometer. Se blant annet side 9 i Miljødirektotatets “vedtak om oljeleting på Korpfjell”, der de skriver at “data viser store konsentrasjoner av sjøfugl ved lokasjonen til Korpfjell, både i sommer- og høstperioden. Dette gjelder særlig polarlomvi, som har tettheter opp mot 200 ind/km2 i sommersesongen og over 100 om høsten.”
Man vet ikke sikkert hvor alle disse sjøfuglene kommer fra, eller hvor de dukker opp hvert år, slik at det vanskelig å si hvilke bestander som blir rammet av eventuelle oljesøl. Merk også at store sjøfuglkolonier på blant annet Hopen og Novaja Zemlja ikke er omfattet av lysloggerstudiene i Seatrack. Man vet dermed ikke om disse samles omkring Korpfjell, lengre nord, eller et annet sted i Barentshavet.
Til tross for denne potensielt gigantiske sjøfugltettheten, er miljøkravene overfor sjøfugl ved årets oljeboringer kraftig redusert i forhold til 2014: Det er nå ikke eksperter, men normalt mannskap på supplybåtene som skal se etter sjøfugl. Observasjonene skal ikke rapporteres løpende, men samles og sendes Miljødirektoratet for arkivering etter endt boring. Det er heller ikke stilt en eneste grenseverdi for hvor mye sjøfugl det kan være før boring i må stoppes eller utsettes.
De samme svake vilkårene er stilt på både Gemini, Korpfjell og Koigen, til tross for at både Statoil og Miljødirektoratet anerkjenner at boring og eventuelle utslipp ved alle disse brønnene kan innebære betydelig sjøfuglproblematikk.
Dette er nesten ufattelig. Det kan virke som om norske myndigheter bevisst glemmer alt de har lært om både sjøfugl, sårbarhet og miljøhensyn bare for at Statoil skal få lov til å bore disse ekstrembrønnene så raskt og effektivt som de ønsker seg.
Vi finner ingen grunn til at Statoil selv skal overvåke sjøfuglkonsentrasjonene, og hvertfall ingen grunn til at det ikke skal være grenser for hvor mye sårbar og rødlistet sjøfugl som flyter på vannet før de må stanse boringen.
Greenpeace har klaget vedtaket og vilkårene inn for Miljøverndepartementet og Vidar Helgesen. Det virker åpenbart at tillatelsene bør endres, om man i det hele tatt mener alvor med løftene om at denne virksomheten skal foregå på en miljøforsvarlig måte.
Dessverre tok det Helgesen mindre enn en uke å vurdere klagen og avslå kravet om strengere vilkår for sjøfugl. Miljøvernministeren hevder i fullt alvor at oljevernberedskapen er så god at det ikke spiller noen rolle hvor mye forsvarsløs sjøfugl som kan komme til å flyte på havet i boreområdet mens Statoil leter etter olje. Jeg er faktisk sjokkert og skremt. Tydeligere kan det neppe sies at Statoil får gjøre som de vil. Hensynet til alke, krykkje og lomvi er ennå en grunn til at vi må ut og gjøre jobben for ham, i tillegg til klimaansvaret.
Truls Gulowsen, leder for Greenpeace i Norge