Foto: Jon Skille Amundsen
I dag var dagen Statoil endelig møtte til debatt om olje i Arktis. Statoil ble redusert til publikummere i en debatt hvor Venstre og Jens Ulltveit-Moe slaktet oljeleting i Arktis, med den ene knallgode begrunnelsen etter den andre.
I dag møttes Terje Lien Aasland (energi- og klimapolitisk talsperson, AP), Tord Lien (olje- og energiminister, FrP), Jens Ulltveit-Moe (investor, fornybar energi), Ola Elvestuen (leder i energi- og miljøkomiteen på Stortinget, Venstre) og Rúni M. Hansen (Statoils sjef for Arktis) til debatt i regi av oss, Framtiden i Våre Hender og WWF. Temaet var «miljø og økonomisk risiko ved oljeboring i Arktis».
Konklusjonen fra debatten kan ikke leses på noen annen måte enn at risikoen er stor. Alt for stor.
Dette var ingen overraskelse for oss. Vi har lenge visst at Arktis kanskje er verdens viktigste område å verne, og at oljeindustriens stadig større inntog er en direkte trussel mot klima og miljø. Overraskelsen var hvor spake og klønete oljeforkjemperne var i debatten. Olje- og energiministeren og Statoils Arktissjef fikk begge en rekke spørsmål om bærekraften i prosjektet – både økonomisk, klima- og miljømessig, og både fra motdebattanter, salen og ordstyrer. Begge svarte omtrent som dopingtatte idrettsutøvere: Fomlete, innøvde fraser uten styrke bak.
Da var det noe helt annet å se de tre andre i panelet. Milliardæren, storinvestoren og samfunnskommentatoren Ulltveit-Moe var klar som få i sin kritikk: Statoil kan godt lete etter ressursene, men motivasjonen for å foreta en investeringsbeslutning vil ikke være der i framtiden. Fornybarskiftet er godt i gang, og om ikke hele Statoil-konsernet vil ha skjegg i mange tusen postkasser hos familier landet over, må man droppe Arktis. Den beste måten å gjøre dette på er å politisk gå inn og endre regelverket slik at oljeselskapene ikke lenger er statsgarantert inntekt når de ønsker å lete etter olje. Etter et av innleggene sine fikk Ulltveit-Moe dette avklaringsspørsmålet fra ordstyrer: Mener du at man bør satse videre på Arktis? «Jeg må ha uttalt meg uvanlig uklart. Nei!»
Olje- og energiminister Lien klarte heller ikke å svare på Aaslands presiseringer. Der Lien skyldte på at beslutningene om å åpne i Arktis var vedtatt av Stortinget, trakk Aasland fram at beslutninger alltid skal tas basert på best mulig kunnskap. Da man gjorde vedtak sist hadde man ikke kunnskapen man har i dag. I Norge er vi glade i å skryte av at vi har kunnskapsbasert forvaltning, og da må det være basert på beste tilgjengelige kunnskap.
Foto: Jon Skille Amundsen
Det mest spennende var likevel kanskje å høre en kompromissløs Elvestuen stille Regjeringen i skammekroken for å spille et dårlig politisk spill. Der Lien ikke refererte til regjeringserklæringa og samarbeidsavtalen én gang, var dette en forutsetning for argumentene til Elvestuen. Han sa i klartekst at iskanten er nevnt i avtalen fordi Venstre vil legge premissene for framtidig politikk, ikke fordi de vil binde seg til dårlige tidligere vedtak i Stortinget (som Ola Borten Moes hasteåpning av Barentshavet Sør). Og, der Lien og Statoil messet mantraet om at Statoils investeringer må gjøres av Statoil selv, kom Elvestuen med tre konkrete politiske verktøy som i dag er tilgjengelig for å bremse investeringene.
- En definisjon av iskanten må vedtas på bakgrunn av best tilgjengelig kunnskap – den Polarinstituttet sitter på.
- CO2-avgiften må økes – det blir dyrere å forurense og drive oljevirksomhet.
Og kanskje viktigst:
- Investeringsrisikoen for oljeleting må omfordeles. I dag er oljeselskapene garantert inntekt om de leter etter olje, enten de finner noe eller ei. I det de må stå til ansvar for egne aktiviteter vil ikke økonomisk bærekraftige prosjekter bli bygget ut. Elvestuen gikk langt i å skissere et nytt skattesystem for marginale oljeprosjekter på norsk sokkel. Det vil si: Norsk Arktis vil endelig få fred.
Sistnevnte var som sagt også hovedpoenget til Ulltveit-Moe.
Jeg sa innledningsvis at konklusjonen fra denne debatten var at det er for stor risiko å drive oljevirksomhet. Skal man lese noe politisk ut av debatten (og det skal man jo) må det bety at vi kan se fram til et faktisk grønt skatteskifte der det vil bli dyrt å forurense og billig å være lur.
Den aller viktigste tingen er likevel denne: Forvaltningsplan og konsesjonsrunde må samkjøres. Vi må og skal forvente at det ikke vil komme noen tildelinger i 23. konsesjonsrunde før en ny forvaltningsplan med ny, oppdatert kunnskap blir vedtatt i Stortinget.
I Greenpeace kommer vi til å fortsette kampen for Arktis og det grønne skiftet, og vi trenger deg på laget. Vi krever at oljetempoet bremses, og at vi satser tungt på trygge klimajobber i blant annet fornybar energi.
Signér oppropet for det grønne skiftet du også ---> Krev 100 000 klimajobber!
Mvh.
Truls Gulowsen