Hvordan er det å leve inne i Statoils tankeverden?
”Å ikke utvinne mer olje og gass i Norge vil øke de globale klimautfordringene”. Ja, du leste riktig. Det merkelige ”ikke” ’et skal stå der. Dette var Helge Lunds budskap på dagens høstkonferanse.
Det internasjonale Energibyrået IEA presenterte sin årlige hovedrapport World Energy Outlook i London forrige mandag. Den internasjonale lanseringen ble i år som i fjor et sterkt varsko om at verden gjør for lite for sent for å stoppe farlige klimaendringer.
I år ble IEA sitt klimabudskap supplert med det Greenpeace siden 1998 har kalt ”karbonlogikken” og som Bill McKibben i 350 har relansert så kraftfullt som klima-matematikk: Verden kan bare brenne en brøkdel av de fossile ressursene som allerede er oppdaget om vi skal unngå farlige klimaendringer. Som Professor Helge Drange sier det: dette er fysikk, ikke retorikk.
Så mens Helge Lund står på scenen og sier at å utvinne mer olje og gass vil hjelpe på klimaproblemet, sier hans gjest fra IEA – hvertfall i rapporten sin, klart og tydelig at 2/3 av de fossile ressursene som, allerede er oppdaget må bli liggende i bakken.
Vil Statoil og Norge være i stand til å ta konsekvensene av at det allerede er funnet mer olje, kull og gass enn verden kan forbrenne? Vil olje i Arktis få ligge? Lofoten? Trekker Statoil seg ut av Canadisk tjæresand? Stoppes Svalbardkullet? Eller skal Norge, som Ramm og Norskoljeoggass foreslår, bare anta at resten av verden slutter med kull i morgen, slik at vår olje får plass i atmosfæren? Hvor realistisk er det? Og hvor solidarisk?
Isbjørnen, som er avhengige av et isdekket Polhav, er hvertfall klare i sin konklusjon. Når vil Norge og Statoil innse alvoret?