CO2-fangst på Mongstad er en blindgate

Nyhet - 8 mars, 2011

Etter at regjeringen utsatte Mongstad, er Zero, Bellona og andre tilhengerne av CO2-fangst opprørte. De bør de spare seg. Mongstad er ikke viktig for verden. Det Mongstad faktisk er, er stadig dyrere symbolpolitikk i mangel på polititisk vilje til å kutte utslipp hjemme.

Zoom

Mongstad.

Bilde: Øyvind Hagen / StatoilHydro

Det stemmer ikke, slik en kan få inntrykk av, at en samlet miljøbevegelse vil ha Mongstad. Framtiden i Våre Hender, Miljøvernforbundet og Greenpeace har vært kritisert prosjektet i lang tid. Og uansett hvor mange ganger Zero eller Bellona hevder det motsatte, er CO2-fangst i stor skala ikke er moden teknologi, verken med aminer eller andre metoder.

FNs klimapanel IPCC sier at klimagassutslippene på global basis må begynne å peke nedover seinest i 2015. Dette gir oss kort tid – 46 måneder. I dette perspektivet har vi ikke tid til å vente på at CO2-håndtering kanskje skal bli utviklet, mens våre utslipp fortsetter å øke slik de alltid har gjort.

Regjeringens store klimaprosjekt – Mongstad og skogavtalen med Indonesia – har det til felles at de er forsøk på å kjøpe seg til kutt, og at de har vist seg lettere å gjennomføre på papiret til en sosialøkonom enn i virkeligheten. Greenpeace støtter helhjertet ideene som ligger bak. Det man må spørre seg om: Finnes teknologien som gjør ideene gjennomførbare? Finnes det andre ideer som kan lede til det samme målet på enklere, raskere og billigere vis?

Hva angår Indonesia er det viktig at man har lagt nok penger på bordet til at systemene som kan gjøre avtalen god kan komme på plass. Forskjellen mellom skogavtalen og CO2-fangst er at førstnevnte er billig per tonn CO2 og at teknologien – dvs ikke hugge skog – finnes.

CO2-fangst – uansett hvor mye penger vi har tømt over Mongstad, uansett hvor behagelig det hadde vært å tro noe annet – har fortsatt store utfordinger.

Tid	CO2-fangst vil, dersom det fungerer i stor skala, kun være et marginalt bidrag til globale CO2-kutt de nærmeste åra, og trolig ikke utgjøre betydelige volumer før etter 2030.
Lekkasjer	Særtrekk ved hvert enkelt reservoar avgjør hvor mye som kan lagres, hvor raskt det kan nedføres, og hvor store eventuelle lekkasjer vil bli. Det er knyttet omfattende usikkerhet til disse faktorene. Man gjør klimakampen en bjørnetjeneste ved å bagatellisere utfordringene ved lagringssikkerhet.
Transport	Der CO2-kilden ikke ligger kloss inntil fangstanlegget, har man store tranportutfordringer. Å fange en brøkdel av verdens CO2-utslipp vil medføre en større transportutfordring enn den globale transporten av råolje.
Energi	Med dagens teknologi krever CO2-fangst betydelig ekstraforbuk av energi. Dersom lagringen ikke er sikker, vil det føre til dobbel klimaskade over tid.
Pris	CO2-fangst sluker betydelige midler som kan gjøre sikrere, raskere og mer langsiktig nytte i andre sektorer – f.eks. energiparetiltak eller fornybar energi

På McKinsey-kurven, der konsulentselskapet sammenlignet prisen ulike former for CO2-kutt, ligger CO2-fangst alle lengst til høyre. Det er den klart dyreste måten å spare CO2 på som finnes.

I dag mottar fornybar-sektoren knapper og glansbilder, men tilmærmet utopiske løsninger som som CO2-håndtering og hydrogenkjøretøyer stikker av med penger og prestisje. Greenpeace støtter idéen om og forskning på CO2-fangst. Teknologien kan utvikles og bidra på sikt til å kutte utslipp. Men det må gjøres på en tilstrekkelig ydmyk og edruelig måte: Man må erkjenne at dagens teknologier for fangst er umodne og må forbedres. Det er på tide å slutte å late som om CO2-fangst er hyllevare og at denne teknologien kan løse klimaproblemet med et trylleslag.