Torsdag 10. oktober - Dag 14
Kjære James
Jeg hadde virkelig trodd at jeg hadde vært ute fra fengsel nå. Jeg begynner å venne meg til tanken på å skulle være her i to måneder. Men det er det å ikke vite hva som skjer etterpå som er det aller vanskeligste. Jeg ba for første gang i mitt liv her om dagen. Jeg ba om frihet og mot.
Jeg har definitivt blitt sterkere. Jeg prøver å «okkupere» meg selv med å gjøre små ting som å vaske klær, koste gulvet og gjøre treningsøvelser. Jeg høres ut som Askepott! I tillegg skriver jeg mye. Jeg hører mye på musikk, og det hjelper på humøret. Venninna mi Camila [Speziale, 21 år fra Argentina] sitter i cella ved siden av, så vi trommer på veggen i takt med musikken. Akkurat nå har vi trommet til «everything's gonna be allright» i Bob Marleys «No Woman, No Cry». Jeg håper virkerlig at alt vil bli bra. Som Ana Paula sa til meg: «du kan ikke gi opp håpet - det er alt vi har».
Jeg hørte at Arctic Sunrise ble nevnt på radioen her en dag. Det var på russisk, så jeg forsto ikke hva de sa, men det er godt å vite at verden snakker om oss. På gode dager får jeg snakke med advokaten min og høre nyheter om protester verden over. Dere kan ikke fatte hvor mye det betyr. Det får meg til å føle meg så mye bedre, og jeg vil takke hver og en av de som har vært med på en demonstrasjon eller sendt en e-post. Hvis det kan komme noe godt ut av denne forferdelige situasjonen så er det nettopp det - at verden snakker om oljen i Arktis, og at jeg har bidratt til det. Det er derfor vi 30 sitter her.
Vi får lov til å komme ut fra cella og gå ute en time hver dag. Vi er innelåst i det som kan beskrives som en utendørs hønsegård. Det er fælt. Men i går så jeg at noen hadde risset inn «Save the Arctic» på veggen. Det fikk meg til å le.
For å komme meg gjennom de lange dagene og nettene tenker jeg på familien min. Jeg drømmer om den dagen jeg kan klemme dem. Jeg hørte at søsteren min deltok i en protest i London og har snakket på TV - det gjør meg utrolig stolt.
Jeg tenker også på de andre 29 som er innestengt her, som jeg nå anser som familie. Jeg tenker tilbake på da vi var sammen ombord på Arctic Sunrise, så stolte og spente på reisen til Arktis, på å få være med på en så viktig kampanje. Det virker som så utrolig lenge siden. Selv om jeg ikke kan se dem vet jeg at jeg ikke er alene, og det gjør meg sterkere.
Da vi ble tatt av skipet for å bli arrestert ble vi fraktet av et kystvaktskip og så på en buss. Det føltes som en scene fra den kalde krigen. Det var mørkt. Bussen var gammel og luktet metal - jeg kunne kjenne smaken i munnen. Vi kjørte forbi en rekke forfalne bygninger. Det var flere vakter enn det var av oss. Jeg var redd. Jeg fortalte vennen min Phil at jeg var redd jeg ikke kom til å takle å sitte alene i en celle uten å vite hva som ville skje. Han sa at det kom til å gå fint. At jeg alltid måtte huske på at det er mange folk på utsiden som jobber alt de kan for å få deg løslatt. Det må jeg minne meg selv om hele tiden nå.
Alex xxxxx