Polhavet er et frosset hav, en urørt villmark som tilhører både alle og ingen. Når klimaendringene smelter den beskyttende isen, vil også dette havet likne andre verdenshav.
Uten politiske avtaler som beskytter dette sårbare havområdet, vil et polhav uten is ligge åpent for industriell utnytting. Ressurser og liv som i tusenvis av år har vært gjemt under isen, vil bli tilgjengelige for menneskenes grådighet. Fisk og olje står først i køen.
Det er åpenbart at Arktis og Polhavet har behov for beskyttelse fra slik utnytting. Føre-var prinsippet gir god veiledning. Nettopp derfor er det svært gledelig at de arktiske landene, endelig denne uken, på et møte i Oslo, anerkjente at Polhavet har spesielle kvaliteter. I Oslo signerte representanter fra Russland, Norge, Kanada, Grønland og USA en avtale om å forby alt kommersielt fiske i Polhavet, minst inntil mer forskning er gjennomført. Avtalen følger opp beslutninger som ble gjort i Nuuk i fjor, og bekrefter det viktige prinsippet om at uregulert fiske er illegalt.
Samtidig er avtalen ikke tilstrekkelig til å gi Polhavet den beskyttelsen det trenger. Den er bare midlertidig. Basert på avtalen kan man forske og regulere litt, og så sende fisketrålerne opp i dette nye havet. Og ingenting i avtalen sier noe om verken olje eller gruvedrift på havbunnen, eller de truslene mot miljøet i Arktis slike aktiviteter vil innebære. Avtalen kunne og burde ha gått mye lengre.
Likevel er den et lite skritt i riktig retning mot å gjøre det vi og sju millioner mennesker over hele kloden ønsker, nemlig å beskytte det sentrale Polhavet mot alle trusler, i all tid, mot miljøtrusler. Polhavet bør fortsette å være et fristed for miljø, fred og forskning. Interessen for området øker med smeltingen, men det gjør også kravet om beskyttelse.
Mange sier det er umulig å beskytte Arktis, og påstår at ressursene her oppe er for store til at noen skulle ville gi dem fra seg, selv om det gjelder planetens framtid. Men avtalen denne uka ga oss et glimt av noe annet, et tegn på at det likevel kan finnes en framtid for fisken i Polhavet.
Landene bak avtalen har makt til å ødelegge Arktis, men også til å beskytte det. Så mens den internasjonale bevegelsen for å beskytte Arktis vokser seg stadig sterkere, må vi samtidig holde de arktiske statene ansvarlige for sine handlinger og kreve at de beskytter Arktis og Polhavet, både på kort og lang sikt.
Forestill det et fredet Arktis. Vi kan være nærmere enn du tror. God sommer!
Les hele avtalen her.
Skriv under for å kreve beskyttelse av Arktis
Truls Gulowsen, leder for Greenpeace i Norge