Hillary Clinton var i Norge. Hun og Jonas Gahr Støre er gode venner sa Støre. Hillary gleder seg over lunsj med Kongen, smakte sjømat og likte sola både i Oslo og Tromsø. I Tromsø ble også ordføreren involvert. Bra.
Arktis og ”untapped resources” var i følge blant annet Reuters en viktig grunn til Clintons skandinaviske rundtur. Dette er storpolitiske spørsmål med mange elementer, fra suverenitet til ressursforvaltning, klima, energipolitikk og havmiljø. Bryr vi oss ikke om det i Norge?
Arktis er allerede sterkt påvirket av klimaendringene. Ytterligere press fra industriell aktivitet som skipsfart, oljeboring og trålfiske vil gjøre situasjonen enda vanskeligere for det sårbare arktiske miljøet.
Derfor er det interessant å vite hva Clinton – og Norge, egentlig vil i Arktis.
Dersom Clintons agenda var å ’motivere’ Norge til å speede industrialiseringen av Arktis og Polhavet ytterligere opp, representerer hennes besøk et stort problem.
Jeg er usikker på om tospannet Jonas Gahr Støre og Ola Borten Moe i så tilfelle klarte være tilstrekkelig tydelige på at Arktis er sårbart, at det ikke finnes teknologi for å håndtere eventuelle oljesøl i islagte farvann, at norsk politikk om ikke å tillate boring i islagte områder er lagt for å bli respektert, eller at det er enorme gap i den globale Arktis-forvaltningen som må fylles før man kan begynne å tenke på å eventuelt skulle tillate mer industriell aktivitet.
Dersom Clinton isteden kom med planer om å inkludere Norge i USAs politikk om å forby industrielt fiske i Polhavet (slik USA har gjort på sin side), ta klimakrisen og effektene dette har i Arktis på alvor og virkeliggjøre Gorbatsjovs visjon fra 1987 om et demilitarisert og fredelig Arktis som arena for miljøsamarbeid mellom gamle fiender, representerte besøket en stor og positiv mulighet. Men da hadde kanskje Lisbeth og Bård Vegar deltatt sammen med Støre, framfor Borten Moe? Og kanskje vi hadde fått høre mer om hva som ble avtalt? Hva skjedde egentlig?