To bestefedre jeg har stor respekt for så dokumentaren ”Underkastelsen” på NRK2 forleden, og ble sjokkert over beskrivelsen av et globalt kjemikaliesamfunn som ennå ikke er under kontroll. Filmen er dessverre ikke lenger tilgjengelig på nett, men jeg har sett den før og er enig.
Miljøgiftproblemet er dramatisk og problemet har litt for lenge blitt oversett, selv om vi har gjort noen gode fremstøt i det siste mot tekstilbransjens misbruk av miljøfarlige stoffer. Men det er jo ikke bare her de farlige og utestete kjemikaliene finnes.
De to bestefedrene har laget oppsummeringen under, og foreslår to umiddelbare tiltak. Noen som vi ta ballen?
- Truls
Om virkningen på organisk liv av alle nye stoffer som finnes opp og settes i produksjon
I løpet av relativt kort tid har menneskeheten klart å finne opp omlag 100 000 nye typer molekyler (stoff) som blir sendt ut i det naturlige økosystemet. Mengden av stoff er også blitt veldig stor. Det anslås at den årlige produksjonen idag ligger på 500 000 tonn og produksjonen kan se ut til å være ute av kontroll. Dette har vært kjent lenge, men er aktualisert gjennom den grundige svenske dokumentaren ”Underkastelsen” som nylig ble vist på NRK2 (men dessverre ikke lenger er tigjengelig).
Eksempler på noen av disse nye stoffene er (listen er ikke utfyllende):
- Kjemiske polymerer der plaststoffer med polyvinylklorid (PVC) som det best kjente eksempel. Gore-Tex og andre liknende tekstilprodukter kommer i samme kategori.
- Insektmidler og plantevernmidler der det mest kjente er DDT. DDT ble forbilledlig forbudt å produsere i begynnelsen av 1970 årene da det viste seg å ha dramatisk negative konsekvenser for en del økosystemer. Rachel Carson, forfatteren av boka ”The Silent Spring” og ofte omtalt som den moderne miljøbevegelsens mor, var en viktig drivkraft for forbudet. Kjemikalieproblemet og den økende ”cocktaileffekten” er imidlertid stadig et problem.
- Kosmetiske produkt så som hårsjampo, deodoranter, maskara og solkremer osv.
- Plastmyknere. Stoff som gjør plastleker mer behagelige å leke med. Mange av de mest farlige er forbudt i Norge, men lovlige i mange andre land.
- Stoff for å gjøre ulike typer mat mer holdbar.
- Ulike typer overflateaktive stoffer. Et dramatisk eksempel her er et stoff som hindrer at pølsepapir ikke får fettflekker. Tekstilindustrien er full av andre eksempler, både som vaskemidler, fargestoffer og overflateaktive stoffer. De siste årene har Greenpeace fokusert spesielt på denne bransjen, ettersom bruken av skadelige kjemikalier ikke bare er miljøskadelig, men også helt unødvendig.
- Ulike typer katalysatorer. Dette er stoff som brukes i industrien til å øke reaksjonsfarten til ulike typer kjemiske reaksjoner.
- Av-isningsmidler som brukes i store mengder på flyplasser rundt omkring i verden.
Listen er ikke utfyllende. Særlig er kjemikaliebruk i industrielle prosesser ikke omfattet av denne listen, enten det er i lukkete anlegg eller prosesser som oljeboring eller gruvedrift. Her finnes mange stygge eksempler.
Det alvorlige med denne produksjonen er at mange av de nye stoffene er persistente og bioakkumulerende. At et stoff er persistent betyr at stoffet ikke blir brutt ned til andre stoff, men blir værende i naturen i sin opprinnelige form. At et stoff er bioakkumulerende betyr at konsentrasjonen av stoffet i en organisme (som er i kontakt med stoffet) øker. En tredje alvorlig egenskap ved noen av de nye stoffene, er at mange er såkalte ”hormonhermere”. Det betyr at når de tas opp av en organisme, vil de ha omtrent samme virkning som et hormon i organismen. Et hormon er et signalstoff som virker regulerende og stimulerende på særlige organer og deres funksjoner i en organisme. Et eksempel i så måte er stoffet adrenalin. Det produseres i binyrebarken og virker kontraherende på blodkarene og regulerer blodtrykket. Tenk om en av forbindelsene omtalt ovenfor hermer etter adrenalin!
Det viser seg at mange av disse nye stoffene kan være årsak til alvorlige forstyrrelser som autisme, ADHD, voldelig adferd, overvekt, sukkersyke, allergier, ulike typer kreft (for eksempel testikkelkreft), nedsatt sædkvalitet og nedsatt fertilitet hos kvinner. Dette er vanskelig forskning, ettersom det viser seg at virkningen av noen stoff først gir seg til kjenne mange år etter kontakten med stoffet. Man har imidlertid vist at dersom et individ har hatt kontakt med et bestemt stoff i fosterlivet, kan det få testikkelkreft i 30 årsalderen.
Førti år etter Rachel Carsons bok ”Den Stille Våren” om DDT har igjen forskerne slått alarm om kjemikaliebruk uten kontroll, blant annet i dokumentaren ”Underkastelsen”
Selv 40 år etter "Den Stille Våren" er det behov for at dette problemet tas på alvor, også oppover i det politiske systemet.
Mye må gjøres, men to enkle tiltak kan gjennomføres umiddelbart:
- Betydelig mer penger på forskning på dette området – som ikke er styrt av industrien.
- Krav om at alle nye produkter (herunder nye stoffer) som lanseres på markedet må ha en bruksanvisning på hvordan produktet kan og skal destrueres eller resirkuleres. Hvis produsenten ikke kan lage en troverdig plan for destruksjon eller resirkulering, bør produktet forbys.
Les mer om filmen "Underkastelsen".