Kullvitner: Å bo i et giftig bål

INDIA: 

Indiske gruvearbeidere har hverken pustemasker, overaller eller støvler og lever under umenneskelige forhold omringet av giftskyer. Dette tjener vi penger på.

Kullindustrien og kullinvesteringer er komplekse, blir vi fortalt. I vinter solgte Oljefondet seg ut av en del kullselskaper, blant annet nesten alle kullselskapene i India. Det er bra, og det var på tide. Forholdene indiske gruvearbeidere lever under er rett ut umenneskelige. 

Da er det rart at en av Oljefondets nyinvesteringer i vinter var i Reliance Holding USA. Ved første øyekast forteller dette relativt anonyme selskapsnavnet ingenting. Går man inn og undersøker litt, viser det seg at disse driver med kullkraft, samt kull-til-gass, en av de mest forurensende formene for fossil energi - i India. I tillegg til Reliance Holding, investerer Oljefondet i Tata Steel Ltd, et selskap som driver med nettopp kullgruver i Jharia-regionen.

Å bo i et giftig bål

Jharia - et sted som er i ferd med å bokstavelig talt smuldre opp og falle sammen, der bakken synker sammen og giftige skyer fyller lufta.

Her bor tusenvis av mennesker, som klynger seg fast til livet.

Før kullindustrien kom, var Jharia kjent for store, vakre skoger bebodd av stammer i generasjoner. Jordbruk og husdyrhold var levebrødet for de fleste. Etter at Kong Raja Shiv Prasad Singh ga gruveindustrien tilgang til området, har gruvene est utover - og med kullgruvene kom de uslukkelige brannene under føttene. Det har seg slik at på grunn av dårlige sikkerhetstiltak og billig, uvitenskapelig gruvedrift har brannene i bakken ikke stoppet siden de først startet i 1916. Det anslått at det er 67 slike aktive “brannsoner” i Jharia-regionen i dag. 

Brannene slipper ut enorme mengder klimagassutslipp, men de humanitære konsekvensene er kanskje verst, og som tatt ut av en dommedagsfilm.

“Jeg har bodd her i 40 år. I fjor sprakk gulvet mitt, og siden da har huset mitt vært i brann. Om vi går barbeint, brenner føttene våre. Barna mine har kvelningsfølelser om kveldene, på grunn av den giftige røyken. Vi har ingen steder å dra, og har ikke råd til å bygge et nytt hus. Antagelig vil vi dø her,” sier 50 år gamle Gayatri Devi. Huset hennes midt i en av brannsonene har bare ett rom, som familien på åtte deler. Hun er en ulovlig kull-sanker, og tjener så vidt nok til to måltider til familien om dagen.

“Jeg har hodepiner som varer i mange dager på grunn av de giftige gassene. Barna mine har stort sett hodepine hele tiden. Noen dager har vi ingen til å gå på jobb, fordi mannen min har tuberkulose. Han hoster blod og er veldig syk. Jeg håper det blir bedre snart,” sier Shanti, en kvinne i en av de andre brannsonene.

Helseproblemene er store for folk i Jharia. De vanligste sykdommene er tuberkulose, astma, pneumokoniose (et sotlag som dekker lungene på innsiden) samt andre kroniske lungesykdommer. Både gruvearbeidere og ulovlige kullsankere (som ofte er barn) - som hverken har pustemasker, overaller eller støvler - samt mennesker som Gayatri og Shanti som lever oppå giftige bål, dømmes av kullindustrien til liv under umenneskelige forhold. 

Konfrontert med disse ubestridelige bevisene, skulle man tro at gruveindustrien i det minste ville ta sikkerheten til arbeiderne sine noe mer seriøst. Den gang ei. Da et av selskapene, BCCL, ble konfrontert med disse bevisene nektet de plent at arbeiderne led av lungeproblemer over hodet.

Dette er den typen selskaper vi investerer i gjennom Oljefondet.

Vi mener det er etisk uforsvarlig å tjene penger på indisk kullindustri. Er du enig med oss, vær så snill å signere kampanjen for å trekke Oljefondet ut av kull, og få vennene dine til å gjøre det samme. Stortinget skal denne våren avgjøre hvor mye kull vi skal trekke oss ut av, og svaret er at vi må ut av alt kull. Sammen kan vi vinne denne kampen.