Vet ikke regjeringen at 2015 er klimaåret?

Vi hører og sier stadig vekk at 2015 er klimaets år. Men det ser det ut som at Klima- og Miljøminister Tine Sundtoft gir blanke i, og at Erna er enig. Stortinget har derfor et enormt ansvar, og tre store saker peker seg ut: Klimameldingen mot Paris, iskanten og Oljefondet.

I år skal verdens land vedta en ny klimaavtale i Paris i desember. Det er kanskje siste sjanse. Hvilket ansvar vil Norge ta? I går avslørte NRK at klimamålene som diskuteres i Sundtofts departement i korte trekk er nye forsøk på å kjøpe Norge fri fra ansvaret. Når Sundtoft i forrige uke klarte det politiske mesterstykket å flytte iskanten for å gi oljeindustrien arealene de ønsker seg, er det klart man blir urolig.

Den nye klimaavtalen vi skal få i Paris vil se annerledes ut enn Kyotoprotokollen vi har nå. Nå er det sånn at så lenge man snakker om klima, snakker man stort sett om prosenttall – 30 eller 40 prosent kutt av klimagassutslipp. (Eller maks 1 prosents økning fra 1990-nivå, som Norge forhandlet seg til i Kyoto i 1997, men som vi likevel ikke klarer å innfri uten store kvotekjøp fra utlandet).

Avtalen som lages i år og sparkes i gang fra 2020 vil ikke se helt sånn ut. I tillegg til de klassiske utslippskutt-målene, vil man kunne komme med mål som går på pengesummer til klimatilpasning og klimatiltak i mindre privilegerte land, mål på teknologioverføring til mindre privilegerte land, eller andre ting. Det kan høres kaotisk ut – og det er det – men, det åpner også for at Norge kan gå foran på flere fronter.

Først må vi forplikte oss til at Norske utslipp minst må halveres. Vi har et stort klimaansvar fordi vi har tjent oss rike på å pumpe opp olje. Det viktigste er likevel hvordan dette skjer: Regjeringa må gi oss en konkret vei til omstilling, ikke bare ord i nyttårstaler. Ved å satse grønt på store, viktige sektorer som transport, byggenæring og infrastruktur og fornybar energi, vil vi kunne få mange klimajobber og en reell, trygg omstillingsprosess. Norge vil også greie å kutte store mengder utslipp – ja, minst halvparten. Og et klimavennlig samfunn blir bra. Kravet om at klimapolitikken må produsere klimajobber er derfor viktig.

Mange av de viktigste bidragene våre vil likevel ikke være ting som ikke kommer til å regnes inn på vårt «utslippsregnskap» på den måten FN gjør det i dag. Ved å la olja i nord ligge og avlyse 23. konsesjonsrunde vil vi spare verden for mange millioner tonn framtidige klimagassutslipp. Ved å trekke oljefondet ut av fossil energi, og i første omgang kull, vil vi spare verden for enda mer, og gi et kraftfullt signal om at tiden for fossile satsinger er over. Om vi da også investerer disse pengene i noe klokt, og satser på fornybar energi, kollektivtransport og grønne bygg vil vi ikke bare hjelpe Norge ut av oljealderen, men også verden. Dette er tiltak Norge også kan og bør melde inn til prosessen i Paris. Fristen er 31.mars, og Stortinget skal avgjøre saken.

Gjør vi alt dette, har vi kommet et stykke på vei, Men, likevel er vi ikke i mål. Det er regnet ut at oljefesten har gjort vårt historiske klimaansvar så stort at det er umulig å ta det ansvaret ved kun å kutte utslipp i Norge. Uansett hvor mye vi kutter i Norge vil det ikke være nok, verken for å redde klimaet eller kompensere for vårt historiske ansvar for klimaproblemet som allerede er skapt. Derfor må vi bidra tungt til å finansiere klimatiltak og klimatilpasning i mindre privilegerte land, og forplikte oss til dette, gjennom innmelding til prosessen i Paris allerede nå.

En samlet norsk miljøbevegelse er enige i disse hovedpunktene, og sendte i dag et skarpt brev til Miljøvernministeren hvor det framgår at en klimapolitikk uten klare norske miljømål er uaktuelt.

Klimakampen framover er hektisk. I februar skal Regjeringen fremme sin Stortingsmelding om norske klimamål til Paris for Stortinget. Folk flest, samarbeidspartiene KrF og Venstre får sammen med SV, Arbeiderpartiet og MDG en viktig jobb med å sørge for at Norge får en Paris-politikk vi kan stå for.

Etterpå skal Stortinget avgjøre hvor mye kull det er lov å ha i Oljefondet, og hvor langt inn i iskanten oljeselskapene skal få bore etter olje og gass verden ikke har råd til å brenne.

Så langt ser det ikke ut til at regjeringen vil ta ansvar. Derfor har særlig Arbeiderpartiet noen svært viktige måneder foran seg for å vise i praksis om det har blitt et grønnere parti, eller om det fortsatt er olja som bestemmer prioriteringene.