Djupt inne i den ørkenen som er oljefondets kvartalsrapport finnes det tre setninger som får regnskogen til å juble.
Hva er definisjonen på dobbeltmoral? Hva med denne: Dobbeltmoral er når et land som med ene hånden skriver sjekker for å bevare regnskogen og med den andre smører motorsaga.
Det gjør Norge i Indonesia. For sikkerhets skyld har vi mer penger plassert i selskaper som hogger ned av regnskog enn vi har satt av til vern gjennom internasjonale avtaler. Pengene kommer fra oljen i Nordsjøen. Gjennom oljefondet – eller som det heter på fint: Statens pensjonsfond, Utland – finansierer vi industriselskap som driver hogst av truede skoger med penger vi har tjent på fossile ressurser.
Kan vi da si at vi gjør vårt for klimaet? Kan vi slå oss på brystet som en internasjonal forkjemper for vern av unike skogområder i Indonesia?
I Norge har staten – fordi det passer politikerne å se vekk – valgt et svært passivt form for eierskap. Staten står med lua i handa i møte med næringslivet. Når vi setter sykehus ut på anbud, klarer vi ikke skrive en kontrakt som sikrer de eldre et lite kveldsmåltid. Når vi tar Statoil på børs, klarer vi ikke gi dem innstruks om å styre klar av tjæresand og olje i Arktis.
Men tre setninger i oljefondets nye, knusktørre kvartalsrapport viser at selv staten ikke klarer å leve med dobbeltmoralen i Indonesia lenger. Her kan man lese:
Tropisk avskoging bidreg til klimaendringar ved at store mengder karbon som er lagra i regnskog blir sleppt ut i atmosfæren. Vi forventar at selskap som gjennom produksjonen sin bidreg til slik avskoging skal innføre tiltak for å redusere avskoging eller plante ny tilvekst. I tillegg forventar vi at selskap skal rapportere om kva dei gjer for å redusere risikoen for at klimaendringar kan ha negativ innverknad pålønsemda deira, og følgjeleg på fondsinvesteringane.
Det betyr i klartekst at noen har begynt å tenke. Og tanken er god: Vi må sette krav til skogindustrien vi investerer i i Indonesia. Gjennomføringen skorter det mye på. Nyplantet skog binder mye mindre CO2 i jordsmonnet, den duger ikke som hjem for truede dyrearter eller for at lokal urbefolkning kan fortsette med sitt tradisjonelle levesett. Derfor er nyplanting spesifikt unntatt som godtatt virkemiddel i skogvernavtalen Norge har undertegnet med Indonesia.
Det er altså fortsatt stpr avstand mellom oljefondets disponeringer og intensjonen i avtalene om å verne regnskog. Men de tre setningene bærer bud om at oljefondet vil ta eier- og klimaansvar. Derfor er dette et lite steg i rett retning – både for Norge og for skogen. Vi må olje viljen til å redde klimaet, ikke motorsagene i Indonesia.