Lomvi på flukt over sjøisen
Siden forrige arktiskonferanse i Tromsø, har minst en bragd blitt utført i polområdene. Sommeren 2010 la Børge Ousland ut på en ny ferd: Han ville bli den første som seilte gjennom både nordvestpassasjen og nordøstpassasjen i samme år.
Det som gjorde ferden mulig, er ikke bare Ouslands ekstraordinære kvaliteter som person og polfarer. Det er også fordi det blir stadig mindre is i nordområdene. Ferden lykkes, og når Ousland i disse dager drar på foredragsturne om ekspedisjonen, forteller han om en skremmende mangel på dyreliv. Der hvor is møter hav, skapes det strømmer av vann og næring som er starten på hele næringskjeden i polhavet. Plankton er næring for små krepsdyr, som er næring for fisk, som igjen er næring for fugl og sel, som igjen er næring for isbjørn.
Helt på toppen av denne næringskjeden står mennesket. Våre klimagassutslipp er med på å smelte isen og forandre Arktis. Det er én kamp verdenssamfunnet må ta, og som det er en svært stor utfording å få bukt med.
Når isen smelter, er det ikke bare Ousland som ser muligheter, det gjør også bedrifter med penger i øynene. Lederen for sekretariatet for konferansen har uttalt at den skal fungere som et framtidsverksted. Da bli spørsmålet: Hvilken framtid ønsker vi for arktis? Oljeindustri og industrifiske er i ferd med å rykke inn de områdene langt nord som historisk sett har vært dekket av is i store deler av året – selv om vi vet vært lite om økosystemene i disse områdene og hvordan de forandrer seg når isen minker.
Det vi faktisk vet, er at klimaendringene skjer fortere og kraftigere her enn de fleste områdene på kloen, og at disse sårbare områdene er viktige for isbjørn, hvalross, sel og fiskebestand. Derfor er det én kamp til – i tillegg til klimakampen – som vi må ta. Denne andre kampen er enklere, billigere og raskere å få til.
I 1991 ble verden enige om 50 års vern for Antarktis. Madrid-protokollen var en historisk avtale som verner miljøet i Antarktis og sikrer området for fred og forskning. Noe lignende vern finnes ikke for Arktis. I stedet dreier den internasjonale diskusjonen om området seg om landgrabbing, grensedraging, militærøvelser og industritilgang.
På lang sikt ønsker Greenpeace et vern for Arktis som tilsvarer det som finnes for Antarktis. Det er billig – hittil er det hentet opp svært lite olje fra områdene så langt nord, og oppstarttiden for nye felt er svært lang. Fisket så langt nord er også svært begrenset, og det er værhardt og langt fra markedet. Det vi ønsker er et moratorium mot industriell aktivitet i det området som historisk sett har vært dekket av sjøis – inntil man har mer kunnskap om økosysteme og endringene som foregår.
En slik avtale vil ikke komme over natten. Men det er ikke noe argument for at man ikke kan starte på veien, at man kan begynne med å sette den ene foten foran den andre. Sommeren 2010 var også jeg i Arktis, om enn i et noe annet ærend enn Ousland. Med undervannskamera dokumenterte Greenpeace havbunnen nord for Svalbard. Der fant vi fantastiske, saktevoksende kaldtvannskoraller, svamper og sekkedyr, men også dype trålspor.
En liten, men viktig start på veien mot et vern for Arktis – et vern der forskning, polfarere og dyreliv ville stått i sentrum, og ikke industri – kan være å forby bunntråling nord for 80 grader. Et slikt forbud vil være i takt med USAs forbud mot bunntråling nord for Behring-stredet.
En utfording til deltakerne på denne ukas konferanse er å gjøre mer enn å beskrive forandringene som skjer i Arktis – man kan starte en samtale som ender med at man skaper forandring. At man bruker konferansen slik sekretæriatet ønsker, som et fremtidsverksted. Det vil også, på sitt eget vis, være en polbragd.