- Staten har stort handlingsrom

Nyhet - 10 mai, 2010
Staten kan i følge allmennaksjeloven, eierskapsmeldingen, EØS-avtalen og Grunnloven ta aktivt ansvar for å trekke seg ut av tjæresand. Rettslig sett er Statens handlingsrom vidt. Hvordan det brukes beror på et verdivalg. Les en oppdatert versjon av det oppsiktsvekkende foredraget dr. juris Beate Sjåfjell holdt på Stortinget 10 mai 2010.

Av:

Førsteamanuensis dr. juris Beate Sjåfjell Institutt for privatrett, Det juridiske fakultet i Oslo

Rettslig rammeverk

Hva er de rettslige rammer for Staten som aksjonær i Statoil? Kan Staten beslutte at Statoil skal trekke seg ut av tjæresandsprosjektet? Eller er det riktig – slik Olje- og energidepartementet svarte i januar i år i forbindelse med KrFs dok. 8-forslag – at allmennaksjeloven hindrer Statens inngripen?

Allmennaksjeloven og aksjonærers profitt

La meg begynne med å oppklare en vanlig misforståelse: At Statoil er forpliktet etter allmennaksjeloven til å maksimere aksjonærenes profitt. Statoil skal ivareta selskapets interesse, og som en ledd i dette skal selskapet ha profitt for investorene som en del av sitt mål. Statoil er m.a.o. forpliktet til å søke å skape, men ikke nødvendigvis maksimere, profitt (også) for investorene. Det er bred enighet i norsk selskapsrett om at det er det langsiktige investorperspektivet som selskapet skal styres etter.

I dette langsiktige investorperspektivet kan styret/ledelsen i Statoil legge vekt på andre interesser enn profitt for aksjonærene. Faktisk må andre interesser enn aksjonærenes ivaretas for best mulig å kunne skape profitt for investorene: Selskapet må forholde seg til ansatte, leverandører og andre kreditorer, kunder, lokalsamfunnene og – med tanke på selskapets omdømme – det globale samfunnet.

Generalforsamlingens kompetanse

Så til spørsmålet om Staten etter allmennaksjeloven kan bruke sin posisjon som majoritetsaksjonær til å vedta på Statoils generalforsamling at selskapet skal trekke seg ut av tjæresandsprosjektet. Svaret er utvilsomt ja.

Det følger av loven at aksjonærene utøver den øverste myndighet i selskapet gjennom generalforsamlingen. Generalforsamlingen kan instruere styret også i enkeltsaker, så fremt saken er meldt til styret en uke før generalforsamlingen avholdes. Det er to typer unntak fra dette: For det første er det visse beslutninger av bedriftsforsamlingen som generalforsamlingen ikke kan overprøve, bl.a. investeringer av betydelig omfang i forhold til selskapets ressurser. Statoils investering i tjæresandsprosjektet er imidlertid etter det som er opplyst basert på et vanlig styrevedtak og faller ikke inn under dette unntaket. For det andre må ikke generalforsamlingen gripe inn så ofte og så mye at generalforsamlingen i realiteten overtar styrets eller daglig leders rolle. Innenfor denne rammen kan staten som majoritetsaksjonær vedta nesten hva som helst på generalforsamlingen, så lenge det ikke rokker ved målet om å ivareta selskapets interesse hvor profitt (men ikke nødvendigvis maksimering av profitt) for investorene er en del av målet; m.a.o. så lenge det er fornuftsbaserte forretningsavgjørelser. Generalforsamlingen har et større spillerom enn styret, fordi styret må forholde seg til generalforsamlingsvedtak mens generalforsamlingen normalt kan instruere styret. Når Olje- og energidepartementet svarer KrFs dok. 8-forslag med å si at i følge ”de formelle rammene gitt i allmennaksjeloven skal ikke aksjeeierne, … gripe inn i saker som ligger under styrets kompetanseområde” blir det dermed altfor vidtrekkende og i sin sammenheng direkte villedende.

Departementet peker også på hensynet til minoritetsaksjonærene. Staten har drøye to tredjedeler av aksjene i Statoil. Likhetsprinsippet og allmennaksjelovens forbud mot misbruk av dominerende stilling rammer imidlertid ikke et evt. vedtak om at Statoil skal trekke seg ut av tjæresandsprosjektet. Forbudet skal forhindre at dominerende aksjonær skaffer seg eller andre en urimelig fordel på selskapets eller andre aksjonærers bekostning. Her er det ikke snakk om å skaffe noen en uberettiget fordel. Et vedtak om at Statoil skal ut av tjæresandsprosjektet vil være en alminnelig forretningsmessig beslutning, tatt i et langsiktig perspektiv hvor også hensynet til selskapets omdømme vektlegges.

Eierskapsmeldingen

SV ser på sin side ut til å mene at eierskapsmeldingen forhindrer at Staten bruker sin aksjonærposisjon i Statoil til å instruere selskapet om å trekke seg ut av tjæresandsprosjektet. Det er imidlertid vanskelig å se at eierskapsmeldingen (St.meld. nr 13 (2007-2007) ”Et aktivt og langsiktig eierskap”) er en sperre her. Tvert imot styrker eierskapsmeldingen argumentet for at staten kan og bør bruke sin posisjon til å trekke seg ut. Staten skal, slik allerede tittelen på eierskapsmeldingen viser, være en aktiv og langsiktig aksjonær og ”bidra til selskapenes langsiktige vekst og industrielle utvikling”. Staten skal i følge meldingen ha en ”aktiv holdning også til selskapenes vekst og planer når det gjelder nyinvesteringer ...”. Meldingen fremhever at selskaper som skal være konkurransedyktige over tid må ivareta hensyn som går lenger enn ”kortsiktig profittmaksimering”. Selskaper hvor Staten er aksjonær må være bevisst sitt samfunnsansvar og ”håndtere miljømessige hensyn godt”. Dessuten: ”Høye etiske standarder i alle forhold vil være nødvendig for å opprettholde selskapets verdier og legitimitet”. Om miljøhensyn sies det videre i meldingen: ”Langsiktig verdiskaping forutsetter effektiv bruk av ressurser og minimalisering av negativ påvirkning på det ytre miljø. … Produktutvikling, produksjon, distribusjon og etterbruk av selskapets produkter må tilpasses en langsiktig ansvarlig samfunnsutvikling med minst mulige miljøbelastninger”.

EØS-avtalen forhindrer heller ikke aktivt eierskap

Heller ikke EØS-avtalen er til hinder for at Staten bruker sin aksjonærposisjon til å trekke Statoil ut av tjæresandsprosjektet. Den korte omtalen av EØS-avtalens betydning i eierskapsmeldingen er i så måte egnet til å forvirre: omtale av statsstøtteforbudet blandes sammen med spørsmålet om hvordan Staten kan utøve sin aksjonærmakt. Å søke profitt på en slik måte at det også tar miljøhensyn er tillatt for staten slik det er tillatt for andre aksjonærer, og slik det er tillatt for selskapene.

Staten, Statoil og klima

Om Staten bør sørge for at Statoil trekker seg ut er et annet spørsmål. Gode grunner taler for: Hensynet til klimaet og oppnåelsen av det globale togradersmålet, hensynet til det lokale miljøet i Canada og nødvendigheten av å frigjøre oss fra oljeøkonomien. Som et argument mot å trekke Statoil ut av tjæresandsprosjektet nevnes gjerne at andre selskaper bare vil komme inn i stedet. I det globale perspektivet er Norge imidlertid avhengig av et godt omdømme for å få andre land med på avtaler som vil redusere klimautslippene. Dette støttes av eierskapsmeldingen: ”(S)elskaper med statlig eierskap bør være ledende innen arbeidet med samfunnsansvar. … staten vil kunne få svekket legitimitet, for eksempel … i saker som angår utenrikspolitikken dersom den ikke også gjennom eierrollen etterlever høye standarder på dette området”.

Grunnloven støtter avgjørelser som gir et levelig klima

Grl. § 110b som gir enhver, inkludert våre etterkommere, rett til et levelig klima, er et støtteargument for at Staten skal bruke sin posisjon til å sørge for at Statoil trekker seg ut. Grl. § 19 gir Stortinget hjemmel til å instruere Regjeringen om å instruere Olje- og energidepartementet om å sørge for at det fattes vedtak på Statoils generalforsamling om å trekke selskapet ut av tjæresandsprosjektet.

Rettslig sett er Statens handlingsrom vidt. Hvordan det brukes beror på et verdivalg.