16 februar trer Kyotoprotokollen i kraft og blir bindende internasjonal lov for alle landene som har tilsluttet seg avtalen. Dette er et svært viktig skritt på en lang vei mot global klimabeskyttelse. Nå må arbeidet med internasjonal tillitsbygging og utslippsreduksjoner i Norge intensiveres.
Kyotoprotokollen trer i kraft i siste liten. Mye av trykket var i ferd med å gå ut av den internasjonale klimaprosessen etter at dette har trukket ut i altfor mange år. Det er viktig at resten av verden demonstrerer både overfor utviklingslandene og USA at vi faktisk tør å forplikte oss til de klimagassreduksjonene vi har lovet.
Trist norsk debatt
I Norge har den politiske klimadebatten stort sett dreid seg om hva slags fossilgasskraftverk man skal bygge i Norge for å fortsette å øke Norges ekstremt høye strømforbruk. Dette er en trist og snever debatt.
Kyotoprotokollen bør gi oss politikere som tør å ta større ansvar enn hittil for at de norske utslippene faktisk går ned, og for at Norge kan spille en konstruktiv rolle for å forsterke det globale klimaregimet. Hva mener Norge er grensen for 'akseptable' klimaendringer? Hvor mye vil Norge redusere i neste periode? Både nordmenn og resten av verden fortjener at norske politikere kan gi svar på dette. I EU har de allerede en slik debatt, og de aller fleste forskere setter grensen for hvilke klimaendringer som kan karakteriseres som farlige ved en gjennomsnittstemperaturstigning på 2 grader C.
Internasjonale utfordringer
Den store utfordringen framover er å oppnå store reduksjoner i mange land gjennom neste forpliktelsesperiode. Hvis verden skal ha noen som helst sjanse til å unngå farlige klimaendringer på mer enn 2 grader høyere gjennomsnittstemperatur, må de rike landene påta seg langt kraftigere forpliktelser. De må godta betydelige egne utslippsreduksjoner og inngå forpliktende samarbeid med viktige utviklingsland om redusert utslippsvekst, utvikling og overføring av klimavennlige teknologier.
Uten klart og tydelig lederskap fra rike land som Norge er det ingen grunn til å tro at fattigere land skal klare å gjennomføre krevende klimatiltakene som trengs. Her har norske politikere et stort ansvar. Det nytter ikke å vente på regimeskifte i USA. Men om USA får et regime som tar klimaet på alvor, er det gode grunner til å tro at de vil komme tilbake til det internasjonale Kyotosamarbeidet. Dette er både på grunn av at internasjonalt samarbeid er nødvendig for å løse klimakrisen, men også at Kyotoprotokollens logikk og virkemidler er godt tilpasset USA.
Norge vil ikke klare målet
Reduksjonsforpliktelsene i første periode er små, sammenliknet med det som er nødvendig på sikt. Norge bør benytte den første Kyotoperioden til å snu dagens utslippsvekst til en reell utslippsreduksjon. Dette kan gjøres ved målrettet satsing på fornybar energi og energieffektive oppvarmings- og transportløsninger. Så langt vokser de norske klimagassutslippene ganske ufortrødent, og Norge ligger nå 9% over basisåret 1990. Norges Kyotoforpliktelse er maksimalt 1% utslippsvekst. Høyeffektive Japan forpliktet seg til å redusere utslippene med 6%.
Med dagens slappe norske klimapolitikk vil ikke Norge engang klare å oppnå våre beskjedne forpliktelser. Bondevikregjeringens klimatiltak angriper ikke klimaproblemene verken innen transport, energibruk eller oljesektoren. Ingen av de andre tiltakene de har foreslått for andre sektorer har vist seg å virke i praksis.
Miljøvernministeren påstår at Norge vil klare målene, men kan ikke bevise dette. Han velger også å se bort fra Kyotoprotokollens krav om at kvotekjøp fra utlandet kun skal være et supplement til reduksjoner innenlands.
Så lenge tiden vi kjøper ved kvotekjøp fra utlandet misbrukes til å fortsette å øke utslippene i Norge, vil kvotekjøpene bare gjøre det vanskeligere for oss å oppnå reduksjonskravene som vil måtte komme senere og stille større krav til utslippsreduksjoner. I tillegg mister Norge legitimitet som 'pådriver i klimasaken' når våre egne utslipp øker. Både Norge og klimaet taper på å utsette reduksjonene.
Greenpeace mener det er behov for omfattende satsing på fornybar energi, ren transport og mer effektiv energibruk i Norge for å redusere klimagassutslippene. Greenpeace er svært skeptiske til deponering av CO2 som klimavirkemiddel, særlig når dette utnyttes til å øke energiforbruket og øke avhengigheten av fossile brensler.
Protokollen kan og bør likevel feires. NU etc arrangerer Kyotofest på Mir i Oslo