Spikeren i kista for palmeolje på tanken

Nyhet - 28 september, 2018
Vi brenner palmeolje som aldri før i norske kjøretøy, mens regnskogen i Indonesia raseres.  Vi må slutte å late som om økt etterspørsel etter palmeolje ikke krever økt tilbud. Greenpeace viser dessuten at palmeoljeindustrien har en lang vei å gå for å bli ansvarlige og bærekraftige. De trenger et spark i rumpa – ikke nye markeder. I Norge må vi ta vårt ansvar og endelig få palmeolje ut av alt biodrivstoff.

Documentation of landcover, forest clearance and plantation development in PT Megakarya Jaya Raya (PT MJR) oil palm concession, part of the Hayel Saeed Anam group which has a number of palm oil related interests including Pacific Inter-Link which controls HSA's palm oil refining and trading interests.

Rydding av skog for å anlegge palmeoljeplantasjer er den viktigste årsaken til at Indonesia har mistet regnskogsområder på størrelse med Storbritannia de siste 25 årene, og utryddet halvparten av orangutangbestanden de siste seksten årene. Et tragisk, men tydelig bilde på den pågående katastrofen. Likevel har mange aktører tviholdt på en fullstendig urealistisk tro på at palmeolje på drivstofftanken er bra for både regnskog og klima så lenge den er sertifisert som bærekraftig. 

For forbrukeren forkludrer denne ideologien en ellers åpenbar sammenheng mellom økt etterspørsel og økt behov for nye arealer å produsere råvaren på, som fører til avskoging. I kriteriene for såkalt “bærekraftig biodrivstoff” i Norge teller ikke de indirekte arealendringene som følger den økte etterspørsel som kommer av at vi fyller stadig mer palmeolje på tanken med i regnestykket.  Vi teller heller ikke klimagassutslippene fra avskogingen som vår. Tvert imot skyldes en stor del av den anslåtte reduksjonen i våre nasjonale klimagassutslipp økt bruk av biodrivstoff. Det er stygg grønnvasking av norsk klimaregnskap, når vi vet at regnskogen lider i den andre enden.

En ny rapport Greenpeace lanserte i september viser i tillegg at det er kaos i forsyningskjedene hos den indonesiske palmeoljeindustrien. Verdens største palmeoljeprodusen,t Wilmar, har posert som en pioner for bærekraftig palmeolje etter at de lanserte sin «NDPE policy» (No deforestation, no peat, no exploitation) i 2013. De fleste andre store palmeoljerafinneriene har vedtatt samme prinsipper. Til tross for dette er det dessverre få tegn til at avskogingen avtar. Dette skyldes at selskapene har feilet totalt  i implementeringen av sine grønne policies, og at sluttkundene ikke har stilt krav til gjennmføring. 

Wilmar står for hele 40 prosent av verdens palmeoljesalg, men kun ti prosent av palmeoljen Wilmar selger kommer fra selskapets egne produksjonsområder. Resten kommer fra tredjepartsprodusenter som selskapet ikke klarer å identifisere – til tross for at slik sporbarhet er et minimumskrav for å kunne garantere for bærekraften i produktet.

Greenpeace har sett på 25 palmeoljeprodusenter som er ansvarlige for utbredt avskoging eller brudd på menneskerettighter og konkludert med at minst 17 av dem leverer til Wilmar. Analysen viser at selskapet gjennom slike produsenter fortsatt i stor grad bidrar til å bringe avskogingsbasert palmeolje til det globale markedet. 

Manglende åpenhet og kontroll med forsyningskjeden gjør det svært sannsynlig at skitten palmeolje havner i norske drivstofftanker til tross for at den er sertifisert bærekraftig. Sammen med de indirekte avskogingseffektene fra økt etterspørsel totalt sett, bør disse funnene være spikeren i kista for norsk forsvar av palmeolje på drivstofftanken, uansett hvilke handelstiltak Indonesia skulle finne på å true med. 

Intensjonen har vært god, men resultatet har vært dårlig for norsk biodrivstoffpolitikk. Det vil være uholdbart av regjeringen å levere et statsbudsjett for 2019 som ikke sørger for at palmeolje og annen agrodrivstoff som bidrar til avskoging forsvinner ut av norske drivstofftanker.

 

Esben Marcussen, regnskogsrådgiver Greenpeace Norge