Eller har de faktisk satsa enda mer på tjæresand? Gårsdagens nyhet er ikke lett å bli klok av.

På torsdag kom nyheten om at Statoil betalte 200 millioner dollar (1.25 milliarder NOK) til den thailandske tjæresandparteneren PTTEP. Fra før hadde de en eierfordeling på 60% til Statoil og 40% til PTTEP: nå skal PTTEP få 100% på tre av lisensene og Statoil 100% på resten. Man kan jo fort bli forvirret når det ser ut som om Statoil betaler vanvittig mye penger for kvitte seg med tre lisenser og en partner: investere de mer eller selger de seg ut? Begge deler er faktisk riktig.

Statoil har hele tida vært opptatt av å være varsomme med pengebruken i dette prosjektet, så når de nå har betalt store summer til PTTEP, betyr det at de er mer økonomisk utsatt. Samtidig så får de jo tilgang til færre lisenser og et mindre ressursgrunnlag.

Hvis man ser på helheten er det faktisk ikke så stor forskjell fra før, bortsett fra at nå bestemmer Statoil alt på den ene siden og PTTEP på den andre siden. Og når man ser på hvilke ressursestimater de fordeler, så sitter Statoil fortsatt på ca 60% og PTTEP på 40%. I tillegg til at Statoil har overtatt pilotprosjektet på Leismer, den eneste enheten som produserer fra tjæresand i dag. Det var vel derfor de måtte ut med en drøy milliard kroner.

Og hva betyr dette egentlig for veien videre? Vel, PTTEP uttalte til Reuters i begynnelsen av januar at de vurderte å selge seg ut av tapsprosjektet i Alberta. Med tre mindre og sammenhengende lisenser, som de kontrollerer selv, blir et salg mye enklere om de skulle bestemme seg for det. Det samme gjelder for Statoil. Det er nok også lettere å finne noen som er villige til å gamble på å kjøpe to små prosjekter enn ett stort. Kanskje. For de er nødt til å finne noen som er villig til å gamble med pengene sine for å bli kvitt dette.

For å tjene penger på tjæresand, er man avhengige av å ha en lav gasspris og en høy oljepris. I tillegg må man være heldig med reservoaret og ikke støte på for mye vann underveis, slik at det ikke ender opp med energikannibalisme. Og så må selvfølgelig ikke den lokale urbefolkningen vinne frem med sine rettssaker mot både industrien og myndighetene. Og så må det for all del ikke komme på plass en global klimaavtale - da er det nok game over for tjæresandindustrien, bare for å nevne noe. Lista over usikkerhetsmomenter for tjæresandindustrien er lang som et vondt år.  

Jeg håper Statoil har forstått det samme som PTTEP: tiden er overmoden for å komme seg ut av tjæresand. Hvis det ikke allerede er for sent.

Her kan du lese mer om vårt arbeid mot tjæresand.

Bli med og få Statoil ut av tjæresand!

 
info

Ditt fulle navn

 
info

E-post