Farvel til atomalderen

Nyhet - 16 mars, 2011
Midt under den pågående katastrofen i Japan pågår det en definisjonskamp om atomkraftens framtid.

Atomkraftverket Dai Ichi i Japan

Jeg var på bakeriet da det begynte. Etter å ha bodd et par år i Japan blir man vant med stadige, små skjelv, så da det begynte å riste, tenkte jeg først ikke så mye over det. Da personalet begynte å forlate bakeriet skjønte jeg at denne gangen var det annerledes.

Det var fredag ettermiddag.

I dag, fem dager seinere, har jeg teipet igjen dører, vinduer og ventilasjonskanaler i huset jeg bor i Tokyo. Atomkatastrofen utvikler seg minutt for minutt, og mellom jeg skriver dette og du leser det, kan situasjonen ha utviklet seg betydelig.

Et kort sammendrag av begivenhetene så langt: Når et jordskjelv blir registrert, skrus atomkraftverkene automatisk av - men brenselet må fortsatt kjøles ned i lang tid etterpå. Jordskjelvet fredag slo ut strømtilførselen til kjøleanleggene ved atomkraftverket i Fukushima. Den påfølgende tsunamien skadet dieselaggregatene som skal gi kjøleanleggene nødstrøm.

Siden fredag har det pågått en kontinuerlig kamp for å kjøle ned reaktorene.

Frode Pleym, seniorrådgiver i Greenpeace.

Mangelen på kjøling har ført til eksplosjoner ved flere av reaktorene, til at brenselsbassengene ved flere andre reaktorer koker. Dette har ført til radioaktive utslipp som kan måles mange hundre kilometer unna - også her i Tokyo, selv om de har vært lave her.

Verst er strålingen for de som arbeider ved kraftverket for å holde kjølingen i gang med nødstrøm, pumper og sjøvann. De som arbeider der nå, utsettes direkte for helseskadelig stråling. De siste rapportene sier at det er 50 mann på stedet, som nå jobber 15 minutters skift for å holde eksponeringen nede. Mens jeg sitter og skriver dette, tikker

det inn nyhetsmeldinger om at strålingen ved kontrollrommet i Fukushima er så høy at personalet ikke kan være der.

Samtidig som mannskapene ved Fukushima-kraftverket kjemper en heroisk kamp for å holde reaktorene nedkjølt, samtidig som opprydnings- og letearbeidet fortsetter etter tsunamien, samtidig som hundretusenvis av mennesker er berøvet det livet de kjente, har det begynt en definisjonskamp om atomkraftindustrien. Angela Merkel sier at Tyskland vil stenge ned alle atomkraftverk bygd før 1980, og myndighetene

i Sveits har utsatt planer om å bygge atomkraftverk. Samtidig sier Russland og Frankrike at deres planer er uforandret, og myndighetene i mange land påpeker at deres egne atomkraftverk er konstruert annerledes og ligger langt unna jordskjelvsoner.

Definisjonskampen har verden tatt før også. Den 26. april i år er det 25 år siden Tsjernobyl. Katastrofen gjorde at atomkraften som idé fikk et alvorlig skudd for baugen. For mange i min generasjon var det en formende opplevelse, og for meg personlig var det en del av starten på den reisen som har ført til at jeg i dag jobber for en internasjonal miljøorganisasjon og bor her i Tokyo.

ETTERSOM ÅRENE har gått, og klimatrusselen blir stadig sterkere, er atomkraft igjen blitt forlokkende for enkelte politiske krefter. Tsjernobyl er blitt - i noens øyne - redusert til en fortelling om nedgangstider i Russland, om menneskelig svikt, om dårlig ingeniørkunst. Kort sagt: En fortelling om noe som ikke kan skje her.

En lignende fortelling kan man lese på World Nuclear Associations hjemmesider. Organisasjonen representer brorparten av bedriftene som i dag driver innen og leverer tjenester til atomkraftindustrien. Under rubrikken «Tsunami», i en artikkel som er skrevet i etterkant av tsunamien i 2004, står det: «Selv for et atomkraftverk svært nær havnivå, vil den robuste forseglingen rundt reaktoren kunne forhindre skade på reaktorkjernen fra en tsunami, selv om andre deler av kraftverket kan bli skadet. Ingen radioaktiv fare vil være sannsynlig.»

I dag vet vi bedre.

Det er fortsatt usikkert hvor ille atomkatastrofen i Japan blir. Når jeg har skrevet dette, skal jeg, de andre ansatte ved Greenpeace-kontoret og våre familier i kveld ta et foreløpig farvel med Tokyo og ta toget 500 kilometer lenger sør.

Mitt håp er at vi kan vende tilbake i løpet av noen dager, og at det går så bra som mulig ved Fukushima. Jeg håper atomkatastrofen ikke overskygger de ufattelige lidelsene tsunamien har skapt, og etter alt dette - når røyken har lagt seg - at Fukushima ikke blir en fortelling om hvordan atomkraft ikke er egnet nær jordskjelvsoner, at det ikke igjen blir en fortelling om «noe som ikke kan skje her».

Etter 60 år med atomkraft er de grunnleggende utfordringene ikke løst. Ulykker, enten de skyldes menneskelig svikt, dårlig konstruksjon eller naturkatastrofer, kan skje. Teknologien og brenselet kan utnyttes i atomvåpen og skitne bomber. Og atomavfallet - som må holdes unna alt levende i tusenvis av år- er det fortsatt ingen som har en god, langsiktig løsning på. Avfallsproblemet har vi selv i Norge, fra reaktorene på Kjeller og i Halden.

Greenpeace har som mål at all atomkraft fases ut verden over. Det er et mål organisasjonen har jobbet for i mange år. Det er ambisiøst, men det kan la seg gjøre før 2050.

Uansett hva som skjer i den nærmeste tiden, vil atomkraft være en del av energiproduksjonen i verden i mange år framover. Slik sett er tiden for atomkraft ikke over. Men for å skape endring, må en først forandre tankemåten:

Man må slutte å tro at atomkraft er en del av løsningen på klimaproblemene. Og forandrer man det folk tenker, er en epoke over.

Dette bør derfor være et farvel til atomalderen

av Frode Pleym, seniorrådgiver i Greenpeace.

Emner