Ola Borten Moes kronikk om Arktis er preget av hans uvørne omgang med fakta og logikk. At han slik undergraver restene av sin troverdighet betyr ikke så mye – det som betyr noe er naturverdiene som er i spill i Arktis og vår felles klimaframtid.

Hvor er Borten uvøren?

  • Havrett. Det stemmer ikke, som Borten Moe skriver, at det er sammenheng mellom ”aktiv forvaltning” og legitimitet som kyststat. Suvereniteten som er hjemlet i Havretten er ikke avhengig av økonomisk aktivitet. Arktis blir ikke mer norsk av mest mulig miljøskadelig oljeboring, gruvedrift eller fiskeriaktivitet. Snarere er det motsatte tilfellet, om vi forvalter dårlig, blir legitimiteten undergravet.
  • Olje i islagte farvann. Det stemmer ikke, som Borten Moe skriver, at andre land driver betydelig petroleumsvirksomhet i islagte farvann. Andre land har – i motsetning til i Norge– åpnet noen islagte områder, men det er ingen brønner i produksjon og bare svært begrenset leteboring. Det er én veldig god grunn til at vi ikke tillater dette i Norge: Det finnes ikke teknologi for å rense olje fra is. Da Godafoss gikk på grunn utenfor Hvaler, var det mest effektive kystverket hadde kost og spade.

Et unntak er Prirazlomnoye-plattformen i det isfylte Pechora-havet, som Greenpeace aksjonerte mot i fjor sommer etter at vi hadde avslørt totalt manglende beredskapsplaner for oljesøl. Prirazlomnoye er visstnok klar for produksjon, men har fortsatt ikke utvunnet en dråpe. I havet utenfor Sakhalin på den russiske stillehavskysten, er det også et par plattformer i isen, men dette tilhører ikke det geografiske Arktis-definisjonen som Borten Moe synes så opptatt av, og er et svært risikabelt prosjekt.

"Det er Norges politiske ansvar å beskytte omr��dene lengst nord, ikke å bagatellisere utfordringene."

  • Erfaring. Borten Moe peker på vår erfaring fra oljeboring nord for 62. grader. Ja vi har erfaring fra atlantiske forhold nord for polarsirkelen – men beskrivelsen tilslører det faktum at det på er vesentlig større utfordringer med sjøis, ising, vær, mørke og kulde lengre nord. Det er Norges politiske ansvar å beskytte områdene lengst nord, ikke å bagatellisere utfordringene.

I sum: EU sitt forslag om forbud mot oljeboring i Polhavet var verken kunnskapsløst eller dumt. Verden trenger ikke mer olje og gass om vi skal redde klimaet. Det er ingen grunn til å gå til de mest sårbare og kostbare områdene for å utvinne mer.

Forslaget slik det forelå i høst var dessverre upresist i sin definisjon av Arktis, og ble derfor ikke vedtatt. Poenget er likevel at olje- og gassoperasjoner i arktiske forhold der is, mørke, ising, tåke og ekstremt store avstander er helt annerledes utfordrende enn ’tradisjonelle’ operasjoner, og er per i dag ikke mulig å gjennomføre på en miljøsikker måte. Derfor har EU nå vedtatt spesielle krav til sikkerhet knyttet til olje- og gassoperasjoner i sitt nye boredirektiv. Disse kravene, som blant annet inkluderer at evne til å rydde opp etter oljesøl må bevises før man kan bore, vil i praksis gjøre oljevirksomhet i isfylte farvann forbudt så lenge det ikke finnes teknologi for å håndtere dette, selv om vi mener det ikke går langt nok.

Det er derfor skuffende og trist at Norge, med Ola Borten Moe i spissen, likevel fortsetter sin kampanje mot direktivet og nå sier de vil nekte å implementere dette i norsk lov slik EØS-avtalen krever.