Reisebrev fra Lena Gross, Oslo, ombord på Artic Sunrise, 83 grader nord, 13. september 2012

Jeg står og kutter agurkskiver til salaten til middag. Det er så varmt på kjøkkenet at vi må åpne vinduet. Kald luft flyter inn. Jeg ser opp, ut av det runde vinduet. Jeg roper etter kokken.

Isbørn utenfor Arctic Sunrise

Rett utenfor vinduet står det en isbjørn. Kanskje 15 meter unna. Den bare ser på oss uten å vise stor forundring, nikker litt med sitt store hode før den vender seg bort og rusler sakte videre.

Isbjørn er ikke noe hverdagslig syn. Vanligvis bor jeg i Oslo hvor jeg blant annet er frivillig i Greenpeace. Men nå er jeg assistentkokk i tre uker, ombord på Greenpeace sin isbryter Arctic Sunrise. Siden jeg mønstret på i Tromsø for tre uker siden har vi seilt nordover, forbi Svalbard, for å finne sjøisen. På skipet har vi tre uavhengige forskere fra forskjellige internasjonale forskningsinstitutter som skal forske på hvor tjukk sjøisen er og hvordan bølgene påvirker isens smelting. De er bekymret over det de ser. Sjøisen krympet forbi 2007-rekorden allerede 26. august, og den smelter fortsatt sier de.

Det er litt som en drøm å være her oppe, så langt fra hverdagen. Folket på skipet er utrolig hyggelige og interessante. Det er skikkelig moro å jobbe på kjøkkenet, og veldig spennende med så mange forskjellige nasjonaliteter (16) på så lite plass (vi bor ganske trangt).

Dessverre: Her slutter herligheten. Vi mangler nemlig noe helt nødvendig. Grunnen til turen: Sjøisen.

Selvfølgelig er det is av og til. Men den er ofte både for oppbrutt og for tynn til at vi kan utføre prosjektene våre på den. Det er enda mindre is her enn forskerne antok etter å ha sett på satellittbildene. Vi seiler hovedsaklig gjennom åpent hav og åpen is. Ifølge sjø- og iskartet skulle vi vært langt inne i pakkisen. Det skulle være komplett hvitt omkring oss. Men det er det ikke.

Arctic Sunrise omringet av tynn førsteårs-is

Vi er lengre nord enn et Greenpeace skip har vært. Vi er på nesten 83 grader nord, nesten like langt nord som Fram kom i sin strabasiøse drift gjennom polisen for mer enn 100 år siden. Men da Fram var der holdt skipet på å bli knust av høye skrugarder. Nå finnes bare tynn førsteårs-is her.

Det er vanskelig å beskrive hvor skummelt det føles. Jeg vokste opp med bøker om polarhelter og polarekspedisjoner. For meg – og sikkert for mange andre óg – var Polhavet noe uoverkommelig, farlig og eventyraktig. Nordpolen var utenfor vår rekkevidde. Og ikke noe for mennesker. De som prøvde seg, måtte betale for det.

Nå har alt forandret seg. Vi trenger ikke å dra helt til 90 grader nord for å se. Arktis smelter. Ikke bare på papiret. Ikke bare i statistikk. Ikke bare på satellittbilder. Det skjer her foran øynene våre. Det skjer nå. Det betyr at klimaendringen er fysiske og virkelige, og at vi kan ha mer ekstremvær i vente. Og det bekymrer meg veldig.

Lena

Les et intervju med to av forskerne på båten (dansk).

>> Bli med for å beskytte Arktis