I dag åpner Testsenteret for CO2-fangst og lagring på Mongstad (TCM). Senteret har kostet 6 milliarder kroner og er begynnelsen på den mye omtalte ”Månelandingen”. Det er et flott testsenter, men ettersom det haster dramatisk med å redusere klimagassutslippene, er det stor fare for at senteret med dagens storslåtte snorklipping representerer nok en farlig sovepute i klimakampen.

Altfor mange har altfor lenge hatt en fullstendig urealistisk tillit til at CO2-fangst og lagring (CCS) skal kunne løse klimaproblemene ved et trylleslag uten å redusere avhengigheten av fossile brensler, at effektiv fangst-teknologi er hyllevare og at det er lett å bygge rørledninger og ikke minst sikre lagringsplasser for CO2. Dette har allerede forsinket nødvendig satsing på energieffektivisering og fornybar energi både i Norge og mange andre land. Løse løfter om framtidig fangst og lagring av CO2 har også bidratt til å legitimere bygging av flere nye såkalt ”CCS-ready” kull- og gasskraftverk – uten andre tiltak enn en ledig tomt på siden av anlegget.

Forskjellen mellom de 30 millionene som brukes på solenergi-forskning i Norges ”senter for fremragende forskning” på Kjeller og de 6 milliardene som har gått med til bare byggingen av Testsenteret på Mongstad – og det uten at Mongstad verken ligger i et universitetsområde eller nær andre store forskningsmiljøer – er bare ett eksempel.

Men Testsenteret er nå bygget. Det er et flott senter. Vi håper det kan komme til nytte, og ikke bare for Aker og Alstom over de neste to årene, men også for andre aktører, andre konsepter og andre perspektiver i årene som kommer.

Om man erkjenner at CO2-fangst og lagring ikke er hyllevare men har store forskningsutfordringer framover, slik at det derfor nødvendig å satse stort på de tiltakene som allerede virker, kan Testsenteret kanskje bidra med noen hyggelige overraskelser i framtiden.

Men om vi vil redusere utslippene for å holde kloden lengst mulig under både to, tre og fire graders oppvarming, er det liten tvil om at den største satsingen må komme så raskt som mulig, med teknologier som virker allerede i dag: energieffektivisering, skogvern, ny fornybar energi og å la fossile ressurser bli liggende i bakken.

Så kan CO2-fangst og lagring komme som bonus etter hvert, om man får det til. Men det er altfor farlig å basere seg på at CO2-fangst og lagring skal løse problemene alene. Så god tid har vi dessverre ikke.