Russiske myndigheter har lettet på sløret og invitert norske forskere fra Strålevernet og Havforskningsinstituttet med på tokt til de gamle radioaktive dumpingplassene i Karahavet (øst i Barentshavet). Områdene har tidligere vært helt stengt for utenlandske fartøyer.

Det har lenge vært kjent at det har vært dumpet store mengder radioaktivt avfall i området, men tallene som nå er offentliggjort fra russiske myndigheter er sjokkerende store. Den siste oversikten Strålevernet har mottatt viser at det finnes 17.000 containere med radioaktivt avfall, 19 skip med radioaktivt avfall, fem reaktorseksjoner fra atomubåter og isbrytere, tre atomdrevne ubåter med brensel, brensel fra atomisbryteren Lenin og 735 andre radioaktive enheter på bunnen av Karahavet. Vraket av atomubåten K-27 ligger bare på 30 meters dyp.

Det er snakk om enorme mengder radioaktivt avfall, og veldig mye mer enn det vi trodde lå der fra før. Greenpeace kjempet hardt for at dumping av radioaktivt forbud til havs skulle bli forbudt, og det internasjonale forbudet mot dette som ble nedfelt i Londonkonvensjonen i 1985 er en av våre store historiske seire.

 Sovjetunionen fortsatte dumpingen til begynnelsen på 90-tallet, og atomsøppelet var et viktig mål da Greenpeace sist var i Karahavet i 1992 for å dokumentere dumpingen. Skipet Solo ble imidlertid arrestert og tauet til Murmansk av militært personell.

Russisk Kystvakt border "Solo" i Karahavet 1992

Hvor mye og akkurat hvor det ligger har imidlertid sittet langt inne. Russerne har holdt dette området svært hemmelig i mange år. At de nå åpner opp kan være en indikasjon på at problemet begynner å bli såpass alvorlig at de innser at de ikke klarer å håndtere det alene.

I følge en russisk rapport fra 2009 har noe av det dumpete atombrenselet en så høy anrikningsgrad at muligheten for ”en kjernefysisk kjedereaksjon under uheldige omstendigheter ikke kan utelukkes”. 

Radioaktiv stråling, både fra ukontrollerte kjernereaksjoner og gradvis utlekking, kan være svært skadelig, både for natur, dyr og mennesker. Dette er avfall som aldri forsvinner, men som fortsetter å være skadelig i tusener av år. Vi håper avfallet fortsatt ikke har begynt å lekke ut av containerne og skipsvrakene, og at undersøkelsene kan bidra til at området blir ryddet og sikret på best mulig måte. ”Peace in our time” er ikke et tilstrekkelig mål for dette avfallsproblemet, det må håndteres før det blir umulig.

Greenpeace synes det er positivt at det nå endelig er åpenhet fra russisk side og at de inviterer norske eksperter til å være med å kartlegge situasjonen. Men kartlegging er ikke nok. Det må også ryddes. Noe må kanskje tildekkes på stedet, annet kan tas opp og håndteres på land.  Det er mye bedre å få gjort noe enn å late som det ikke eksisterer, som har vært situasjonen de siste 20 årene.

Dumpingen stammer fra en tid der man trodde havet kunne takle alt, og hvor særlig det sovjetiske systemet manglet grunnleggende respekt for naturens tålegrenser. Vi håper situasjonen er bedre i dag, men økende CO2-utslipp og oljeindustriens framferd i sårbare områder, både i Russland og andre steder, gir fortsatt grunn til bekymring.

Vi forventer at det nå gjøres tiltak for å rydde opp, og at Norge vil gjøre sitt for å motivere og hjelpe Russland med denne gigantiske oppgaven i våre felles havområder. Saken må til topps i de norsk-russiske samtalene, og er langt mer akutt enn å bli enige om hvem som skal bore etter olje hvor...

Russiske soldater leser om Greenpeace etter bording i Karahavet 1992

Les mer om toktet hos Statens Strålevern og NRK 

Se hvordan Russland håndterer oljevirksomhet i sine egne landområder i dag