Tjæresand i nesa

Nyhet - 16 august, 2011
Da jeg landet i tjæresandhovedstaden Fort McMurray, kjente jeg straks lukten av olje, asfalt og svovel i nesa. Jeg avskrev det som innbilning og tenkte det kanskje var veiarbeid.

Truls Gulowsen, leder for Greenpeace i Norge, er for tiden på reise i Canadas tjæresandområder. Dette er den andre i en serie av blogger, den første kan du lese her.

Mandag 15.8.2011

Det var først etter å ha fløyet over tjæresandområdene i en time at jeg turte å spørre: Kunne det rett og slett være tjæresanden jeg luktet? Piloten bekreftet og sa:

– Håper du får sett andre og hyggeligere deler av Canada enn dette på turen!

Her er det olje overalt. Mesteparten av lukten kommer fra de store oppgraderingsanleggene nord for byen McMurray. Disse brenner gass i enorme mengder for å drive en komplisert cracking-prosess for å gjøre utvasket bitumen til råolje.

Både lukten og røyken forteller sitt om utslippene av svovel, PAH og andre stoffer, men myndighetene har påstått at forurensingen som er funnet i luft, vann og fisk er naturlig forekommende. Det gjorde de helt til professor David Schindler i fjor kunne dokumenterte at oljeforurensningen i minst like stor grad lå oppå snøen – og kom fra industrien, ikke naturlig fra bakken. Om man stikker nesa ut av vinduet når det er nordavind i byen eller mens man passerer anleggene med fly, slik jeg gjorde i dag, skjønner man sammenhengen raskt. Hvis man vil.

Flyturen gikk først sørover fra Fort McMurray, over store skoger som stadig var gjennomboret av veier, seismikklinjer og rørgater. Her driver Statoil og andre selskaper utvinning av tjæresand langt under bakken, ved hjelp av kokeanlegg som presser damp ned i brønnene for å smelte bitumen ut av tjæresanden langt der nede. Anleggene er stort sett i en tidlig oppstartfase, men det er åpenbart at enorme områder blir industrialisert av de rette linjene som går overalt.

Etter å ha sett på dette en stund, påpekte piloten at det var på tide å se ”the real oilsands” nord for Fort McMurray. Det er her de store åpne dagbruddene som er drevet av Shell, Suncor, Syncrude og andre ligger. Det er også her de enorme avfallsdammene med giftig vaskevann ligger.

Det gjør virkelig vondt å se disse enorme inngrepene. Lukte røyken. Se hvordan gigantmaskinene graver ut jord og tjæresand i en kontinuerlig prosess. Se dammene som samler mer og mer giftig vann. Canadas eget Mordor.

Likevel viser statistikken at Statoils utvinningsmetode er minst like skadelig for klimaet: For det første krever metoden med å dampkoke bitumenet ut av tjæresanden faktisk mer energi per fat olje enn å grave den opp og vaske den ut i vann. Og begge metodene krever oppgradering i de forurensende oppgraderingsanleggene for å bli noe som likner råolje. For det andre krever Statoils metode at større arealer blir industrialisert, selv om det visuelle bildet av en skog full av seismikklinjer og veier er mindre grotesk enn et oppgravet månelandskap.

Jeg forstår hvorfor Statoil gjerne vil presisere at de ikke driver med gruvedrift. Dagbruddene ser grusomt ut, og er grusomt.  Men jeg forstår også hvorfor Statoil ikke ønsker en reell diskusjon om klimapåvirkningen fra tjæresandutvinning, eller om de andre forurensende stoffene den tilhørende industrien slipper ut. Statoils tjæresandutvinning i Canada krever 13 ganger mer CO2 per fat olje enn i Nordsjøen. Tjæresandutvinning er oljeindustriens siste krampetrekning i en verden som holder på å gå tom for olje. Men klimaet tåler ikke den spasmen.

Truls