NRKs dokumentar “Motvind: Hva faen er det dere driver med?” viser hvordan advokat Pål W. Lorentzen, jeg og en rekke andre personer og organisasjoner har jobbet, slitt og samarbeidet det siste året fram mot innleveringen av et klimasøksmål mot staten. Det har vært en lang reise, og det er ganske morsomt at også det “indre livet” i arbeidet med å få det til er dokumentert av NRK, selv om det er litt rart.

Grunnlaget for klimasøksmålet er at vi mener det er stor avstand mellom det Norge sier i klimapolitikken og det som faktisk gjøres, og så vanskelig å få gjennomslag for dette i praktisk politikk, at vi ser oss nødt til å prøve de rettslige virkemidlene som er nedfelt i Grunnloven, og at det er i oljepolitikken dette spriket mellom retorikk og politikk er aller størst.

Slik jeg ser det, har de siste ukenes debatt om løftebrudd og manglende klimakutt i statsbudsjettet nok en gang bekreftet avstanden mellom politiske løfter og det som faktisk gjøres i klimasaken: selv om vi til slutt fikk et noe mer miljøvennlig statsbudsjett, kommer regjeringen ikke til å levere klimakutt i nærheten av noe «styrket klimaforlik» som ble lovet i 2013. Det er skammelig at den norske oljeeksporten nesten ikke blir diskutert som et klimaproblem, noe også Ole Mathismoen påpekte nylig.

Utgangspunktet for klimasøksmålet er at vi mener regjeringens tildeling av nye lisenser for oljeboring i Barentshavet er brudd med Norges globale ansvar for klimaet. Verden har allerede funnet mer olje, kull og gass enn vi kan forbrenne innenfor atmosfærens og klimaets tåleevne, Norge har pumpet opp mer enn vår del, og områdene i nord er svært sårbare, særlig opp mot Bjørnøya og iskanten.

Dette er grunnen til at Greenpeace og resten av miljøbevegelsen ved en rekke anledninger har argumentert for at olja i disse områdene må få ligge, at nye konsesjonsrunder ikke bør utlyses. Fra Greenpeace sin side understreket vi også dette med aksjoner mot Statoils leteboringer sommeren 2014, etter at miljøvernminister Sundtoft hadde avvist alle klager på prosjektet. Disse boringene var Norges desidert nordligste, og foregikk nær både Bjørnøya og iskanten. Vi oppholdt plattformen i fem døgn, men ble til slutt tauet bort av Kystvakten. Heldigvis boret Statoil tørt, så Bjørnøya er fortsatt trygg.

Likevel har stadig nye lisenser blitt tildelt. Våren 2013 vedtok Stortinget, etter voldsomt hastverksarbeid fra oljeminister Borten Moe, å åpne Norges «nye» del av Barentshavet, den tidligere «Gråsonen», for olje og gassvirksomhet. Dette var det første vedtaket som kunne føre norsk oljevirksomhet i kontakt med islagte områder. Regjeringen Solberg tok dette på alvor, og nedfelte i sin regjeringserklæring at petroleumsvirksomhet ikke skulle tillates nær iskanten.

I de senere rundene har vi i tråd med dette lagt stor vekt på at hvertfall de mest sårbare og avsidesliggende blokkene må vernes, og at iskanten, i tråd med regjeringserklæringen, må holdes fri for olje. Regjeringens egne fagetater, Miljødirektoratet og Polarinstituttet, har langt på vei gitt oss medhold i dette.

Men i den siste konsesjonsrunden ble samtlige frarådinger fra disse miljøetatene overkjørt av Olje- og energidepartementet: Tord Lien fjernet ikke en eneste av blokkene fagetatene hadde frarådet i høringsrunden, og fikk til og med daværende miljøvernminister Tine Sundtoft til å «flytte iskanten» slik at det skulle bli plass til å tildele lisensen som nå går under navnet «Korpefjell» lengst nord-øst i Barentshavet. Det er her Statoil planlegger å bore til sommeren.

Miljøbevegelsen protesterte, støttepartiene Venstre og KrF protesterte, Ap presiserte at det ikke er sånn man endrer stortingsvedtatte forvaltningsplaner, og Stortinget nektet å vedta Sundtofts nye iskantdefinisjon. Senere samme året ble Parisavtalen vedtatt, med nye og sterke globale klimaforpliktelser. Man skulle nå ikke bare holde seg under to graders oppvarming, men nærmest mulig 1,5 grader. Bravo! Norge signerte og ratifiserte avtalen raskt, og nå er den i kraft. Men likevel, utrolig nok, hindret verken iskantvedtaket eller Parisavtalen regjeringen fra å tildele 10 nye lisenser for oljeleting i Barentshavet, inkludert den omstridte Korpefjell-lisensen som ligger klart innenfor iskanten.

Siden januar 2015 har en gruppe aktivister og jurister samarbeidet for å se hvordan den nye miljøparagrafen 112 i Grunnloven best kan brukes til å styrke Norges klimaposisjon. Vi landet raskt på at en eventuell tildeling av nye oljefelter i Arktis gjennom 23. konsesjonsrunde kunne være en sak som var stor nok, og samtidig konkret nok, til at den kunne egne seg for et norsk klimasøksmål, etter modell fra Urgenda i Nederland og Our Childrens Trust i USA.

Arbeidet med å få på plass et slikt klimasøksmål var ikke lett. Det er dyrt, man trenger advokater, man må tenke langsiktig, man må veie seier mot mulig tap. Likevel fortsatte arbeidet, og det møtte til dels stor entusiasme i ulike kretser. Kulturoppropet til støtte for klimasøksmål våren 2015 var motiverende og satte saken på dagsorden. Professor Beate Sjåfjells artikkel viste at saken hadde mange juridiske argumenter.

Likevel tok det tid å spisse argumentasjonen, bygge koalisjonen bak søksmålet, forsikre saksøkerorganisasjonene Greenpeace og Natur og Ungdom om at et søksmål var verdt det, og engasjere advokater som både var tilstrekkelig motivert og tilhørte byråer som tillot en sak mot både staten og oljeindustrien (dette var det mange byråer som avviste). Vi er veldig fornøyd med advokatene vi har nå, fra henholdsvis Glittertind og Wahl Larsen, men det var svært interessant å se hvor mange byråer som takket nei av frykt for å miste framtidige oljeoppdrag.

NRK har kalt dokumentaren “Motvind: Hva faen driver dere med?”. TV-teamet har fulgt utviklingen i saken siden januar i år og fram til stevningen ble levert i oktober. Det er Greenpeace og Natur og Ungdom som er saksøkere, og våre advokater i saken er Cathrine Hambro og Emanuel Feinberg, sammen med en bred gruppe andre støttespillere. Likevel er det av ulike årsaker særlig advokat Pål Lorentzen og jeg som blir fulgt i programmet. Dette skyldes programformatets krav om nærhet og personifisering, noe som også medførte stadige spørsmål om «hva føler du nå?». Jeg er veldig stolt over at vi har levert et sterkt søksmål i en viktig sak – på vegne av hele klimabevegelsen.

Etter at vi saksøkte i oktober, fikk vi mye støtte, men også kraftig kritikk, blant annet mente både Aftenposten og VG på lederplass at politikk, og hvertfall ikke klima, hadde noe i domstolene å gjøre. Etter en del påpekninger fra ledende jurister om at domstolenes prøvingsrett både har lang tradisjon og er grunnlovsfestet, beklaget Aftenposten gjennom et leserinnlegg og presiserte at avisen støtter prøvingsretten, men er imot at klimasøksmålet skal vinne fram.

Vi mener vi har rett i at verdens klima dessverre ikke tåler norsk olje, og at vi selvfølgelig har rett til å bringe spørsmålet inn for retten. Om vi vinner, er det bare framtiden som kan vise. Men det blir spennende, og jo mer jeg har jobbet med denne saken og jussen i den, jo mer overbevist føler jeg meg om at norsk miljøbevegelse blir mer oppmerksom på mulighetene innen jus og lovverk i miljøkampen – ikke som alternativ til politisk påvirkning, næringsliv, aksjon og informasjon, men som et nytt element.

Forresten, om du vil støtte saken med en underskrift som kan legges frem i retten, kan du signere her, sammen med så langt 128.000 andre. Takk, og tusen takk også til de som har gitt penger, både til Greenpeace og til prosjektet klimasøksmål Arktis direkte.
Man kan lese mer om klimasøksmålet her. Si gjerne hva du synes om dokumentaren i kommentarfeltet, håper du liker den!

Truls