50 år med Greenpeace: En prat med Rex Weyler

Rex Weyler var direktør i Greenpeace Foundation, redaktør for det aller første nyhetsbrevet vårt, og medgrunnlegger av Greenpeace International i 1979. Her tar vi en prat med Rex om aktivisme, kampanjevirksomhet, miljøvern og Greenpeace sin fortid, nåtid og framtid. 

Når begynte du å bry deg om naturen?

Som liten var jeg så heldig at jeg bodde i naturlige omgivelser, med elver, skoger, åser og hav jeg kunne utforske. Men jeg visste ikke hvor skjørt alt dette var. Senere ble jeg vitne til at urørt natur ble tilintetgjort for å gi plass til kjøpesentre, motorveier og parkeringsplasser. Rachels Carsons bok Den tause våren lærte meg mer om krisen, og da Cuyahoga-elva i Ohio tok fyr på grunn av forurensning i 1969, innså jeg hvor alvorlig krisen faktisk var. Av Gregory Bateson, Arne Næss, taosimen og urfolksvennene mine begynte jeg å lære hvordan jeg kunne tenke og leve i samspill med naturen.

Hva så du for deg at Greenpeace skulle bli? Så du for deg en verdensomspennende organisasjon med millioner av støttespillere i 55 land?

På en måte. På 70-tallet gikk vi inn for å skape en verdensomspennende økologibevegelse, som ikke fantes den gangen, og vi regnet med at bevegelsen ville spre seg rundt i verden. Til å begynne med tror jeg de fleste av oss var mer interessert i en global bevegelse enn en global organisasjon. Vi ville at folk skulle forsvare det biologiske mangfoldet og sårbare økosystemer. Friends of the Earth og andre organisasjoner oppstod rundt den samme tiden. Etter hvert som Greenpeace-kontorer dukket opp rundt i verden, måtte vi etablere en struktur, og dermed grunnla vi Greenpeace International i Amsterdam i 1979. Nå er bevegelsen så sterk at den vil fortsette med eller uten enkeltorganisasjoner. Fridays for Future og Extinction Rebellion er eksempler på hvordan bevegelsen utvikler seg. Dette er mer eller mindre hva jeg håpet at skulle skje.

Hva er den største risikoen du tok?

Jeg følte at risikoen var størst den gangen vi faktisk manøvrerte gummibåtene våre mellom hvalene og de store hvalfangstskipene i 1975. I løpet av de to årene i forveien, og i løpet av to måneder til sjøs mens vi lette etter hvalfangstflåter, hadde jeg ikke tenkt over konsekvensene av det vi planla. Så mens jeg stod i baugen på gummibåten, med hvaler foran oss og en harpunbåt bak oss, gikk det opp for meg at hvis vi ble truffet av en av disse hundrekilos eksploderende harpunene, ville vil bli drept umiddelbart. Jeg ble plutselig skrekkslagen, men jeg hadde ikke noe annet valg enn å fortsette å stå der jeg stod. Det er og blir min mest skremmende opplevelse i Greenpeace.

Hvilke råd om aktivisme ville du gitt ditt yngre selv? 

Jeg ville rådet mitt yngre selv til å være mer bevisst på andres motivasjoner og intensjoner. Jeg tror jeg noen ganger var naiv, og at jeg var for tolerant overfor store egoer. Jeg vil også råde til mer beskjedenhet i møte med de utfordringene vi gir oss selv. Selvsikkerhet er hjelpsomt, men overmot er ikke det. Jeg var ikke klar over hvor lett verdiene og visjonene våre for et økologisk samfunn kunne misforstås og til og med forvrenges. Jeg ville også rådet til å være freidigere og mer kompromissløse i visse tilfeller. Vi inngikk ofte kompromisser for å blidgjøre andre deler av samfunnet og miljøbevegelsen. Noen ganger var kompromissene kanskje nyttige, men i andre tilfeller lot vi budskapet vårt vannes ut.

Hva var den beste kampanjen og aksjonen du noensinne var involvert i?

Hvalkampanjen på 70-tallet var nok den mest vellykkede, fordi den oppnådde to viktige mål: Den førte til et hvalfangsmoratorium i 1982, og mange hvalbestander begynte å komme seg igjen. Vi ønsket også at denne kampanjen skulle sette i gang en økologibevegelse, noe den gjorde. 

Men en av favorittaksjonene mine var “testblokaden” av en supertanker. I 1981, mens vi jobbet på Vancouver-kontoret vårt, leste Rod Marining i avisa at et oljetankskip skulle ankomme farvannet mellom Seattle og Vancouver tre dager senere. Tankeren var fylt med vann, som en “test” på hvor enkelt et oljetankskip kunne manøvrere disse kystnære strøkene, og skulle reklamere for en oljehavn. Vi diskuterte hva vi kunne gjøre, da kontorleder Julie McMaster, veldig hverdagslig, sa: “Dere bør gjøre en testblokade”.

Da lo vi godt, og tenkte: Dette er perfekt! Vi tipset pressen om at vi skulle utføre en “testblokade” mot oljetankerens “testferd”. Vi skjønte at vi var inne på noe da journalistene også lo. Planen var å blokkere innløpet til Juan de Fuca-stredet, som tankskipet måtte kjøre gjennom. Tre dager senere satt vi klare på vannet med gummibåter og en liten flotilje av seilbåter, mens tv-stasjonenes kamerafolk hang over oss i helikoptre. Vi stoppet tankskipet tvert, og video og bilder gikk sin seiersgang i hele USA og Canada. Vi ble arrestert av kystvakten og tatt med til varetekt nord for Seattle. Pressen fulgte etter oss, og vi fortalte politiet at det bare var en test. Vi spøkte om å teste håndjernene, teste fengselet, og politiet lo, de også. Alle var på vår side. Da en betjent brakte oss mat på cella (hamburgere fra en fastfood-sjappe), slengte hun posen på bordet og sa “test dette”. Hele kampanjen var kjempemorsom, og oljehavna ble aldri bygget. Dette er en av favorittkampanjene mine fordi den ble til på bare tre dager, alle hadde det artig, og ideen kom ikke fra en erfaren aktivist, men fra den beskjedne kontorlederen vår, Julie.  

Hva slags kampanje ville du utført for å oppnå omveltning i dag?

For å skape omveltning må man være kreativ og gjøre noe uventet. Når miljøgrupper gjør det alle forventer av dem, forandrer ingenting seg. Når det gjelder global oppvarming ville jeg for eksempel foreslått at man ikke gjør det forutsigbare og drar på neste klimakonferanse, men snarere gjør noe helt uventet. Boikott klimakonferansen. 

Hvorfor?

Fordi den neste klimakonferansen i Glasgow i november blir det trettifjerde klimatoppmøtet siden det første i 1979, og ingen av disse konferansene har oppnådd noe av betydning.

Det er blitt avholdt 34 klimakonferanser på 42 år, og i løpet av den tiden har menneskers klimautslipp doblet seg. CO2-nivåene i atmosfæren har gått fra 337 deler per million (ppm) til 420 ppm, havene kveles med forsuring, korallrevene dør, skogene brenner, og verdens politikere forbrenner jetflybensin for å tvinne tomler på toppmøter. Jeg ville foreslått at man slutter å gi legitimitet til dette tullet. Boikott. Organiser en felles boikott med andre miljøorganisasjoner, og begrunn den. Hold egne møter regionalt og på internett. Fordøm regjeringenes bløffing og tomme løfter. I stedet kan dere dra til hver eneste store kystby i verden og male framtidens havnivå på husveggene for å illustrere hvor mye havet vil stige etter at Antarktis og Grønlandsisen smelter. Gi folk noe helt nytt, ikke en traust rutine. 

De store sosiale bevegelsene som faktisk har forandret noe gjennom historien, har klart å finne måter å gjøre det uventede på, å sprenge de gjeldende paradigmene og dermed fått folk til å tenke nytt.

Hva skal til for at bevegelser og organisasjoner lever lenge og er motstandsdyktige? 

Det er enorm forskjell på en bevegelse og en organisasjon. Bevegelsene for fred, borgerrettigheter, kvinners rettigheter og andre har overlevd i århundrer fordi de har en solid deltakerbase og klare mål som ikke har blitt fullstendig oppnådd. Av lignende grunner vil miljøbevegelsen sannsynligvis vare langt inn i framtiden.

Organisasjoner kan derimot komme og gå. Sosiale organisasjoner får støtte og innflytelse fordi de tar opp et tema folk bryr seg om og virker effektive. Jeg sier “virker” fordi en organisasjon kan leve lenge på omdømmet sitt og markedsføring, selv om den er mindre effektiv enn støttespillerne tror. Hvis en effektiv sosial organisasjon skal vare over tid, trenger den en “menighet” som tror at organisasjonen spiller en avgjørende rolle, at ledelsen har integritet, og at den kan oppnå ekte forandring. 

Vellykkede organisasjoner oppstår gjerne fordi en gruppe mennesker har en kreativ idé om hvordan man kan ta tak i et problem folk flest er noenlunde bevisste på. Kreativitet er avgjørende for organisasjonens begynnelse og vekst. Men etter hvert som organisasjonen vokser og blir mer strukturert, er det mulig at kreativiteten er noe man demper snarere enn noe man oppmuntrer til. Å holde på kreativiteten er nøkkelen til vellykkede organisasjoner. Per definisjon finnes det ingen formel for kreativitet. Heller enn å prøve å formalisere kreativiteten lærer vellykkede organisasjoner seg å skape god grobunn for kreativitet, å overvinne byråkratiske roller og å la nye ideer flomme i alle nivåene av organisasjonen. 

Hvor finner du håp?

Det er et populært spørsmål nå for tiden, og jeg tror det skyldes at så mange av oss er bekymret for menneskehetens framtid. Vi møter nedslående hindringer, motstand, vranghet og likegyldighet, så vi søker naturligvis mot håp. Håpet er en god sinnsramme fordi det åpner opp veier til handling, men håp er ikke en strategi. For å løse et problem trenger man en grundig forståelse av problemet, forholdene som ligger til grunn, og en anerkjennelse av de overordnede systemene og kreftene som spiller inn. En vrangforestilling om håp er definitivt ikke hjelpsomt.

Jeg finner håp i selve naturen. Det er dit jeg tror at menneskeheten må vende blikket. Vi løser ikke problemene våre med konferanser, teknologi, reiser til verdensrommet eller økonomisk vekst. Disse vrangforestillingene skaper flere problemer. Jeg tror vi nok en gang må bli med i det økologiske samfunnet. Vi må bli naturens lærlinger og lære hvordan de naturlige omgivelsene våre faktisk holder ut og overlever som et levende system. Jeg tror vi må legge til side stoltheten vår og gjenskape balansen med de naturlige systemene og prosessene på hele jorda. Her er jeg helt på linje med taoismen og enkelte urfolk: Vi må lære å respektere moder jord, kilden til alt liv. Ingenting overlever alene. Vi overlever kun i samspill med den levende orden. Det er der jeg leter etter håp.