#Hav #Løsninger

Beskytt havet

Vær med

Nylig kom den storslagne nyheten: WWF Verdens naturfond får TV-aksjonen 2020! Pengene som samles inn skal gå til deres arbeid mot plastforsøplingen i havet. Vi i Greenpeace sender våre hjerteligste gratulasjoner til våre kampfeller i WWF.

Når en miljøorganisasjon sikrer seg TV-aksjonen vitner det om målrettet og utrettelig arbeid over lang tid.  WWF i Norge var tidlig ute med å sette søkelyset på plastsøppel i havet, og har vært suverene til både å skaffe statlige og private midler til deres arbeid mot plasten, og til å få budskapet om problemet ut til folk og til politikerne. All honnør til pandaene for dette!

Uten WWFs tidlige innsats hadde ikke statsminister Erna Solberg i dag stått så sterkt fram på dette området internasjonalt. Da hadde heller ikke UD bevilget titalls millioner gjennom bistandsbudsjettet til å bekjempe plastforurensingen i utviklingsland. Og da hadde ikke Ola og Kari, som får en bøssebærer på døra i oktober 2020, skjønt hvordan det å gi penger til organisasjonen bak den svarte og hvite bamsen bidrar til at verden får renere hav.

Og hvorfor er det viktig, det WWF skal bruke TV-aksjonspengene på? Jo fordi, hav dekker 70 prosent av jordas overflate. Havet forsyner en stadig økende befolkning med mat, medisiner, energi og arbeid. Det hjelper kloden med å holde seg passe varm, ved å ta opp enorme mengder CO2 og varme. Og det bugner av liv, i alle fall enn så lenge.

Men klodens hav står overfor enorme trusler, og det fra mange fronter, ikke bare plastavfall. Å gjøre noe med plasten er viktig. Det er ingen som ønsker plastsøppel i havet, verken hvalen, albatrossen eller folk flest. I altfor lang tid har vi behandlet havet som en bunnløs søppelplass. Men det vi også har gjort, og fortsetter å gjøre, er å se på havet som utømmelig og usårbart. Og det er kanskje enda verre.

Ifølge FNs naturpanel står over en million av verdens arter i fare for å bli utryddet. Mange av disse lever i havet. At de forsvinner skyldes overfiske, klimaendringer, og ødeleggelse av biologisk rike områder i havet.

Forurensning er et stort problem, men det havets dyr og planter først og fremst trenger er reell beskyttelse mot hele spekteret av truslene de står overfor, og da særlig overfiske, klimaendringer, og ødeleggelse av sårbare samfunn på havbunnen, som koraller, svamper og tareskog, gjennom for eksempel gruvedrift eller tråling. Forskning og praktisk erfaring viser at den mest effektive måten å beskytte komplekse økosystemer på er ved å opprette strengt regulerte marine verneområder. Det er avgjørende da at områdene som beskyttes er store nok, og at de danner nettverk. Da blir de sterkere, også i møte med belastningene som ikke lar seg stenge ute, som klimaendringer og forurensning – inkludert plast.

Og hvordan ligger så Norge an når det gjelder reell beskyttelse av sårbare og verdifulle havområder? Ganske dårlig, viser det seg. Norge har vernet under fire prosent av sine egne havområder innenfor 12 nautiske mil fra kysten (der loven om vern til havs i dag gjelder i Norge). Tar man med hele Norges territorialfarvann, dvs ut til 200 nautiske mil, har Norge kun vernet 0,4 prosent. Dette til tross for at Norge har undertegnet internasjonale avtaler som sier at vi skal verne minst ti prosent av våre havområder innen 2020. Norge har også sluttet seg til FNs bærekraftsmål, som sier at ti prosent av havet skal vernes innen 2030.

Til neste år vil sannsynligvis de internasjonale ambisjonene løftes til et mål om å verne 30 prosent av havet innen 2030. Dette er drevet fram av den seneste forskningen på hva som virkelig monner og trengs for å sikre overlevelse av våre viktigste havområder.

Norge er en sterk og innflytelsesrik havnasjon internasjonalt. Vi investerer mye i diplomati, forskning og politiske prosesser knyttet til havforvaltning. Dette gjør vi fordi vi utnytter og har store inntekter fra havet, både i egne farvann og internasjonalt. Hvordan havet reguleres og forvaltes også utenfor våre grenser, er viktig for Norge.

Når det i internasjonale fora er snakk om vern eller streng beskyttelse av hav, oppfattes Norge ofte som forsiktige, for ikke å si skeptiske og nærmest bakstreverske. De er ofte aktive i slike prosesser, og fremmer og støtter “konstruktive” forslag, men resultatet av det norske arbeidet er gjerne at muligheten for vern, eller omfanget av vernet som diskuteres, blir redusert. Det gir Norge mer “spillerom” og mulighet til å “forvalte”, (altså utnytte til egne formål), de havområdene som kunne ha blitt vernet.

Denne rollen ser vi at Norge for tiden spiller i flere viktige prosesser. Det skjer både i FN, hvor det for tiden forhandles om en ny internasjonal hav-avtale som, om den blir sterk og klar, vil gjøre det mulig å opprette og overvåke marine verneområder i internasjonalt farvann, det vil si hav utenfor nasjonale grenser. Disse områdene dekker omtrent halve kloden. På halve vår klode har vi altså i dag ingen mulighet til å opprette verneområder, som nasjonalparker eller reservater, noe vi har vært vant til å kunne på landjorda i mer enn hundre år.

Norge spiller en også tvetydig rolle i Antarktis, der det for tiden forhandles om opprettelse av et sammenkoblet system av verneområder i Sørishavet, rundt hele Antarktis. I disse forhandlingen har Norge bidratt til å stykke opp eller redusere i omfang de verneforslagene som andre land har fremmet for komiteen som skal vedta vern. Regjeringen sier at norske forskere og diplomater jobber konstruktivt for å sikre bedre forvaltning av havområdene rundt Antarktis, men Norge framstår altså ikke blant de landene som raskt vil sikre god og omfattende beskyttelse av de enormt rike og sårbare havbassengene rundt Antarktis.

Det er rart og synd at norske myndigheter har valgt å innta en slik rolle internasjonalt. Spesielt fordi Norge er en respektert havnasjon, og kunne ha framstått som en sterk og klar beskytter av de skattene som havet representerer. Vi vet, bedre enn mange andre, at levende, rike og produktive hav og kystområder er av enorm verdi, som yngle- og oppvekstområder for viktige fiskeressurser, som karbonlagre, og som kilde til bærekraftige næringer som turisme og velregulert lokalt fiske. Døde, overutnyttede hav er ikke bare en tragedie når det gjelder tap av arter og komplekse økosystemer, men også fordi de er null verdt rent økonomisk.

Dessverre ser vi nå, verden rundt, flere og større slike døde, overutnyttede havområder. Dette er gjerne områder der ulike “havnasjoner” kniver om tilgang til ressursene. Slike døde, overutnyttede hav, der fisken er borte og havbunnen er ødelagt, vil ikke ha særlig nytte av tiltak som har som mål å begrense mengden plast i havet. For dem vil fjerningen av plasten komme for sent.

Greenpeace håper derfor inderlig at regjeringens storsatsing på bekjempelse av plast, som nå også får følge av TV-aksjonen og WWF, blir et vannskille i Norges arbeid med å ta vare på livet i havet. Vi håper entusiasmen og den internasjonale anerkjennelsen Norge høster for sin plastsatsing smitter over, slik at Norge også tar internasjonalt lederskap på flere av områdene innen havforvaltningen som virkelig betyr noe om livet i havet skal overleve på sikt: opprettelse av et globalt nettverk av gode, representative verneområder som dekker minst 30 prosent av klodens rike, sårbare, mangfoldige, vakre og uvurderlig verdifulle marine økosystemer.