#StøttOss

Støtt vårt arbeid

Vær med

05.11.2019

Day 1 of the second court case in Oslo courts, where Norwegian youth environmental group, Nature and Youth, and Greenpeace; are suing the Norwegian government for new oil drilling in the Arctic.

– Makten over framtida vår ligger i deres hender

Klimasøksmålet handler om oss unge sin fremtid og makten ligger i deres hender, sa Gaute Eiterjord, leder i Natur og Ungdom, henvendt til dommerne på første dag av klimarettssaken i Borgarting lagmannsrett.

Tirsdag 5. november startet ankesaken i klimasøksmålet hvor Greenpeace og Natur og Ungdom har saksøkt staten for utlysning av oljeblokker gjennom 23. konsesjonsrunde. Naturvernforbundet og Besteforeldrenes klimaaksjon er partshjelpere i ankesaken som går for retten frem til 14. november.

Del 1: Innledningsforedrag fra advokatene

Rettens første dag begynte med miljøorganisasjonenes innledningsforedrag av advokatene Cathrine Hambro fra advokatfirmaet Wahl-Larsen og Emanuel Feinberg fra Glittertind. Deretter fortsatte statens innledning, ved regjeringsadvokat Fredrik Sejersted. Både regjeringsadvokaten og miljøorganisasjonenes advokater presenterte hovedargumentene som vil bli ført for retten og som de vil komme nærmere inn på i dagene som kommer.

Norge gjør ikke nok for å nå klimamålene

Da saken gikk for tingretten i 2017 argumenterte miljøorganisasjonene for at vedtaket om å lyse ut oljeblokker i 23. konsesjonsrunde var i strid med Grunnlovens miljøparagraf 112 og dermed ugyldig. De anførte argumenter langs to hovedlinjer: Hensynet til klimaet, og lokal sårbarhet. Også i ankesaken er det disse to hovedlinjene som er førende for argumentasjonen. I tillegg vil miljøorganisasjonene, som sist, vise at det er gjort en rekke saksbehandlingsfeil som også medfører at vedtaket er ugyldig.

I innledningsforedraget brukte Hambro og Feinberg mye tid på å forklare hvorfor vedtaket må kjennes ugyldig på bakgrunn av klimaargumentet. Hambro forklarte at temperaturen på kloden stiger og at denne temperaturstigningen på ingen måte er under kontroll. Til tross for Parisavtalens mål om å holde temperaturstigningen ned mot 1,5 grader, ligger man langt unna denne ambisjonen. Med klimapolitikken som føres i verden i dag vil vi få 3-4 grader oppvarming allerede om 70-80 år. Det er høyst tvilsomt om menneskeheten vil kunne tilpasse seg en slik utvikling. Denne saken handler derfor om å bevare samfunnet mest mulig slik det er, for barna våre og etterslekten.  Ny produksjon av petroleum vil derimot undergrave rettsstaten og våre menneskerettigheter.

Miljøorganisasjonenes advokater trakk frem en rekke eksempler på hvordan norske myndigheter ikke har klart å oppfylle klimamålene de har satt seg. Advokatene viste til klimavitenskapen som er godt dokumentert og som slår fast at de påviste petroleumsreservene i verden allerede overstiger det vi kan bruke om vi skal klare å nå temperaturmålene i Parisavtalen. I en slik kontekst har det stor betydning at Norge åpner et nytt område med storstilt utvinning i Barentshavet. En utvinning av disse ressursene vil komme i tillegg til det som allerede er funnet i dag. Feltene vil heller ikke komme i drift før etter 2030, i strid med våre klimamål. 

        – Er det naturens og samfunnets tålegrenser som bør utfordres? Eller er det nye utvinningstillatelser for petroleum langt inn i fremtiden som skal utfordres? spurte Hambro.

Alle utslipp teller

I tingretten fikk miljøorganisasjonene medhold i at Grunnloven § 112 er en rettighetsbestemmelse. Det vil si at det finnes en grense eller en «materiell skranke» som overskrides dersom miljøkonsekvensene er alvorlige nok. Dommen fra tingretten ga imidlertid ikke miljøorganisasjonene medhold i at denne materielle skranken var overtrådt ved utlysningen av 23. konsesjonsrunde. I dommen står det blant annet at de aktuelle områdene ville stå for en «marginal» økning av norske klimagassutslipp. Dette gikk Hambro hardt imot:

        – Alle utslipp, over hele kloden, er marginale. Marginale utslipp skaper klimakrisen. Er det lov å ødelegge kloden bare det skjer litt etter litt? 

Det er i Norge det skjer

Tingretten mente heller ikke at norske myndigheter kan ta ansvar for utslippene som kommer fra forbrenningen av eksportert olje og gass, altså olje og gass som forbrennes i andre land. Miljøorganisasjonenes advokater forklarte hvorfor de ikke er enige i denne konklusjonen. 

        – Selv om utslippene forbrennes i andre land, så foregår selve handlingen (utvinningstillatelsene) som utløser disse utslippene i Norge. Å skulle overse at norsk oljeproduksjon fører til utslipp globalt er å late som at klimakrisen ikke eksisterer.

Oljevirksomhet: Norges viktigste industri?

Det var en langt mer ydmyk regjeringsadvokat vi fikk se i åpningsforedraget i lagmannsretten enn i tingretten. I tingretten i 2017 hevdet Sejersted at saksøkerne bedrev en «frirettslig kampanje» og et «sirkus» som ikke hørte hjemme i rettssalen. I dag var tonen en annen. Sejersted åpnet med å fortelle viktigheten av søksmålet som det første klimasøksmålet i norske domstoler. Søksmålet vil også ha stor betydning for den videre petroleumsvirksomheten på norsk sokkel, som han omtalte som «Norges viktigste industri».

Regjeringsadvokaten bestred ikke faktagrunnlaget som saksøkerne legger frem om alvoret i klimakrisen, men er uenig i om man kan bruke Grunnloven § 112 til å sette en grense for norsk petroleumsvirksomhet. Regjeringsadvokaten mener at det ikke er grunnlag for å tolke inn en grense, eller materiell skranke, mot norsk oljeeksport i bestemmelsen. Han argumenterte blant annet med at det ikke er slik det internasjonale klimasamarbeidet er bygget opp i dag, og at ansvaret må ligge i det landet hvor utslippene skjer. Ettersom det allerede er iverksatt en rekke tiltak for de nasjonale utslippene av norsk oljeproduksjon mente Sejersted at statens tiltaksplikt etter § 112 tredje ledd i dette tilfellet er oppfylt.

Advokat Hambro argumenterte på sin side at de tiltakene staten viser til ikke oppfyller målet, nemlig at utslippene ikke går ned.

Hvordan skal Grunnloven § 112 tolkes?

I første runde i tingretten var det stor uenighet mellom partene om hvordan man skal forstå tolkningen av Grunnlovens miljøparagraf. En oppsummering av uenigheten kan leses her. Også i denne runden opprettholder staten og den saksøkende part sine opprinnelige standpunkter. Miljøorganisasjonene mener at Grunnloven § 112 gir rettigheter, og dermed begrensninger for hva staten kan gjøre. Regjeringsadvokaten på sin side mener at § 112 første ledd må ses på som en grunnsetning som ikke utløser noen slik plikt. 

Det er også uenighet mellom partene om hva denne plikten i tilfelle innebærer. Miljøorganisasjonene mener at den også innebærer å avstå fra visse handlinger, dersom disse kan være skadelige for et levelig miljø. Regjeringsadvokaten på sin side mener at det kun må være snakk om en såkalt “positiv” plikt, det vil si aktive handlinger som kan kompensere for negative miljøkonsekvenser og at staten dermed ikke plikter å avstå fra oljeboring i nord. Begge partene vil utdype disse argumentene mer i dagene som kommer. 

Del 2: Partsinnlegg fra organisasjonene

I siste del av rettssakens første dag var det duket for partsinnlegg fra de saksøkende miljøorganisasjonene. Lederne fra organisasjonene forklarte hvorfor de mener at utlysningen av 23. konsesjonsrunde bryter med Grunnloven § 112 både i et klima- og et sårbarhetsperspektiv. Frode Pleym, leder i Greenpeace Norge, sa at hvis det er noe land i hele verden skal ta klimatrusselen, og de vitenskapelige fakta som slår fast at atmosfæren har en tålegrense, på alvor, så er det Norge:

        – Siden Ekofisk kom i produksjon i 1971, har Norge i snart 50 år hentet opp over 15 milliarder tonn CO2, i form av olje og gass. Dette har tjent Norge godt, det har muliggjort en livsstil hvor vi har et mer enn dobbelt så høyt direkte karbonavtrykk per innbygger enn gjennomsnittsmennesket på jordkloden.

Silje Lundberg, leder i Naturvernforbundet, forklarte hvorfor organisasjonen har involvert seg som partshjelper i klimasøksmålet: 

        – Tildelingene i 23. konsesjonsrunde bryter med Grunnlovens bestemmelse om at både naturmangfoldet og produksjonsevnen bevares, også for framtidige generasjoner. Derfor har Naturvernforbundet gått inn som partshjelp i klimasøksmålet. Fordi vi ønsker å la naturen gå i arv. Fordi framtidige generasjoner skal kunne bo i et land med en rik og robust natur, også til havs. Fordi framtidige generasjoner skal kunne høste av havets rike fiskeressurser. Fordi vi skal være en nasjon som styrer i tråd med vitenskap og kunnskap, og ikke på oljeindustriens premisser.

Ungdom er skikkelig bekymra!

Gaute Eiterjord, leder i Natur og Ungdom, forklarte i sitt partsinnlegg hvorfor ungdom er opptatt av denne saken og hvordan det store gapet mellom de nødvendige tiltakene som trengs for å unngå katastrofale klimaendringer og den politikken som føres i dag påvirker dagens ungdom:

        – Det er vår framtid det er snakk om. Ungdom er skikkelig bekymra for klimakrisa og det påvirker den psykiske helsa vår. Det er bare å snakke med helsesøstre og -brødre rundt om i Norge.  Vi får ikke sove på natten fordi vi opplever at vår grunnlovsfesta rett til et sunt miljø ikke blir respektert. Unge har like stor rett til et levelig miljø som voksne, men på grunn av manglende handling i dag vil vi ikke få de samme mulighetene som våre foreldre og besteforeldre. Vi vil ha konkrete tiltak, ikke tomme løfter. Dette handler om min framtid og framtida til alle barn og unge. Og makta over vår framtid ligger i deres hender. 

06.11.2019

“Ta klimabudskapet vårt på alvor!”: Klimaforskerne vitner

Dag to i ankerunden av Klimasøksmålet har inkludert partshjelpsforklaring fra Besteforeldrenes klimaaksjon og vitneutsagn fra sakkyndige vitner, klimaforskerne Eystein Jansen og Bjørn H. Samset.

Barnebarns interesse i mente: Besteforeldrenes klimaaksjons partsforklaring av tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund

Siste runde av partshjelpsforklaringene ble gjort av representant for partshjelp Besteforeldrenes klimaaksjon, Ketil Lund. Lund er tidligere høyesterettsdommer, og var også representant for Besteforeldrenes klimaaksjon i tingretten.

Lunds forklaring tok for seg bakgrunnen for at Besteforeldrenes klimaaksjon har gått inn i Klimasøksmålet.

–          Vi ser nødvendigheten av å engasjere domstolene i situasjonen vi står i, på grunn av livsgrunnlaget vårt. Besteforeldrenes klimaaksjon har klimaengasjement som eneste formål, og det er først og fremst våre barnebarns interesser vi tenker på.

Han mener hans egen generasjon har ansvar for utviklingen som har ført oss inn i en klimakrise.

–          Flere av oss er mindre forblindet av den umåtelige rikdommen i landet vårt, enn det de styrende er. Vi føler et ansvar for det vi har medvirket til, ikke bare for våre egne etterkommere, men for alle verdens innbyggere. Urfolk i Arktis, på øysamfunn, det er helt andre folkegrupper enn nordmenn som vil rammes hardest av verdens fundamentale urettferdighet, som vi har trukket alle fordeler av, og som vi tåler så inderlig vel.

Lund forklarte at Grunnloven er det som nå kan hjelpe mot handlingslammede politikere.

–          Grunnlovens paragraf 112 er siste skanse i det som kan beskytte oss mot politikernes uegnethet, og deres frykt for å gjøre det helt nødvendige for å unngå den globale katastrofen vi ser utfolde seg. Dette er en kjerne i en fungerende rettsstat, og regjeringens standpunkt demonstrerer godt grunnlaget for menneskerettslige grunnlovsbeslutninger. Det er stor avstand mellom prinsipielle standpunkt, og hvordan vi makter å etterleve dem i dagens virkelighet, sa Lund.

Lund var videre klar på at klimagassutslippene Norge skaper med oljeproduksjon, på ingen måte kan veies opp for gjennom andre utslippsreduserende tiltak.

–          Retten lar være å ta stilling til utslippene, fordi den minimale skaden av dem etter rettens oppfatning er eliminert gjennom tiltakene som staten har iverksatt. Men tiltakene har ikke ført til noen reduksjoner av de stadig økende utslippene siden 1990 og fram til dag. Likevel skal disse tiltakene veie opp for nye utslipp. Tingretten forstår ikke forskjellen på skadeavvergende tiltak og tiltak som prøver å pynte på ulike utslippskilder, påpekte Lund.

Et tydelig vitenskapelig budskap: Sakkyndige vitner

Eystein Jansen, professor ved Bjerknessenteret

Professor ved Bjerknessenteret og forfatter av flere rapporter fra FNs klimapanel Eystein Jansen var første sakkyndige vitne for miljøorganisasjonene. Han gikk innledningsvis inn på situasjonen for verden i dag, hvor 2019 ligger an til å bli det nest varmeste året mellom 1990 og fram til nå. Varmen påvirker flere deler av verden, og oppvarmingen er større på land enn til havs, fordi havet varmes opp tregere.

Han tok også for seg klimaendringene i Arktis mer spesifikt. For eksempel er nivået av sjøis i Arktis nedadgående. Dette henger tett sammen med global oppvarming, fordi havet gir fra seg mye mer varme, og absorberer mer varme, når det ikke er beskyttet av islag.

–          Havet har dessuten en økning på 25 centimeter de siste hundre årene. Det skjer en økende havstigning, og den forventes å øke raskere framover enn vi har sett de siste tiårene. Grunnen til dette er smelting av isbreer på land, forklarte Jansen.

Ifølge ham kan halvparten av det som observeres av forskning på klimaendringer i Arktis, tilskrives menneskeskapte faktorer.

–          En viktig drivkraft til at dette skjer er klimagassene, og her er karbondioksid viktigst. Den klart mest betydelige faktoren er menneskeskapte utslipp av klimagasser. Hvordan temperaturen vil være i framtida, er dermed avhengig av utslippene framover, påpekte Jansen.

Når det gjelder hvordan klimaendringene påvirker Norge, understreket Jansen at vi også vil være vitne til endringer her.

–          Forskere peker på at dersom det blir varmere i Norge, noe det vil bli, så ser vi mer ekstremnedbør. Hvis vi reduserer utslippene, reduserer vi også ekstremnedbøren. Effekten av dette kan vi se på flom og gjerne storflom i indre strøk.

Avslutningsvis gikk Jansen inn på at dersom vi skal nå målene i Parisavtalen, har Norge et særskilt ansvar.

–          Det som må til, er utslippsendringer som stabiliserer klimaendringene. For å nå målet om 1,5 grader oppvarming, må vi ned på nullutslipp globalt innen 2050. Og utslippene per nå går ikke nedover, de går bare litt saktere opp enn tidligere. Norske utslipp er omtrent 25 prosent høyere enn gjennomsnittet i EU. Vi har gått litt ned, men vi ligger fremdeles over 1990-nivå. Vi er en rik nasjon med stort historisk ansvar. Alle beregninger sier derfor at våre klimamål bør være mye høyere enn 40% kutt før 2030. forklarte Jansen.

 

Bjørn Samset, seniorforsker ved Cicero – senter for klimaforskning

Seniorforsker ved Cicero, Bjørn Samset, tok for seg de mer generelle klimaendringene og hva Norge kan gjøre for å stabilisere dem.

–          Jo lavere vi vil ha den globale temperaturøkningen, jo før må utslippene ned. Alle scenarier som klarer målene i Parisavtalen, innebærer raskere reduksjoner i utslipp enn vi har nå. Vi har også langt større reserver av olje, kull og gass enn vi kan bruke hvis vi skal være i tråd med klimabudsjettene, innledet Samset.

Han gikk også inn på noen av grunnene til at vi nå er vitne til klimaendringer. Verden har lenge, i tusenvis av år, brukt kull som energikilde, men vi har aldri erstattet kullenergi med annen energi, kun brukt mer energi fra andre kilder.

–          Det er samfunnets energibruk som har gjort fossilt brensel mulig. De nye reservene etter at vi begynte å bruke andre kilder enn kull, har lagt seg oppå det allerede eksisterende energiforbruket. Ingen kilder går merkbart ned, og i all hovedsak har samfunnets utvikling hatt større og større bruk av energi. Men nå har vi havnet i en situasjon hvor vi har låst oss til en energibruk som slipper ut klimagasser. Vi er stadig på rekordhøye CO2-utslipp og de utslippene har gått ut i det naturlige kretsløpet. Sprøyter du inn mer karbon i det naturlige kretsløpet, får du en økning av karbondioksid i atmosfæren, som igjen har ført til global oppvarming, forklarte Samset.

Han forklarte videre at Paris-avtalen har forklart hva vi skal gjøre, nemlig å øke evnen vår til å tilpasse oss effekten av klimaendringene. Dette gjelder alle deler av samfunnet. Og det vi allerede har lovet, er ikke godt nok.

–          Hvis alle land holder det de har lovet, legger vi oss på en linje mot 3-3,5 graders global oppvarming. Det er ekstremt mye, og vil blant annet gi oss store problemer med matproduksjonen i store deler av verden.

Når det gjelder klimasøksmålet mer spesifikt, forklarte Samset at 23. konsesjonsrunde, som er gjenstand for søksmålet, handler om å øke mengden ressurser av olje.

–          Dette handler om de reservene vi vet om at finnes. Hvis vi brenner alle disse, får vi utslipp langt over målene. Vi har altså mye, mye mer reserver enn vi kan bruke i henhold til målene.

Han avsluttet med å be retten om å ta klimabudskapet til forskerne på alvor, samtidig som det er viktig å ta hensyn til tap av biologisk mangfold når man lager klimapolitikk.

07.11.2019

Konsekvensutredningen er ikke tilstrekkelig!

På ankesakens tredje dag slaktet to professorer i samfunnsøkonomi de økonomiske vurderingene som skulle bli bakgrunnen for tildelingene i 23. konsesjonsrunde. Deretter begynte miljøorganisasjonenes hovedinnlegg, hvor advokatene viste retten hvordan Grunnlovens miljøparagraf kun kan tolkes som en reell rettighetsbestemmelse som verner retten til et levelig klima.

Mange alvorlige feil: Samfunnsøkonomer slakter finansielt grunnlag for oljeboring

Knut Einar Rosendahl, professor ved NMBU, og Mads Greaker, professor ved OsloMet, er sakkyndige vitner i søksmålets ankerunde. De har tidligere sett på de økonomiske vurderingene gjort før tildelingen av utvinningstillatelser i Barentshavet sørøst, og fant mange alvorlige feil:

  • Inntekter og utgifter ved petroleumsaktiviteten er ikke diskontert. Det er helt elementært å beregne lønnsomheten til et prosjekt ved å diskontere alle fremtidige inn- og utbetalinger til en nåverdi. Med andre ord ble blant annet prisendringer og renter ikke tatt hensyn til.
  • Anslaget for brutto inntekter i det ene scenariet er feilaktig doblet.
  • Det påstås feilaktig at SSBs verdianslag kommer i tillegg til Oljedirektoratets.
  • Kostnadene fra CO2-utslipp er ikke tatt med i beregninger.
  • Sysselsettingsanslagene er unøyaktig gjengitt og for optimistiske.
  • Skatteregimet favoriserer offshore investeringer framfor onshore.

Hvis man retter opp feilene faller forventet kontantstrøm enormt.

Ved å diskontere, bruke realistiske prisforventninger for olje og gass, og ta med CO2-kostnader i Norge, faller forventet kontantstrøm fra 80 milliarder kroner (i høyt scenario) og 50 milliarder kroner (lavt scenario) til henholdsvis 41 milliarder og -2 milliarder kroner.

Hvis man tar med kostnadene fra CO2-utslipp i utlandet faller forventet kontantstrøm til 21 milliarder kroner (høyt) og -9 milliarder kroner (lavt). I tillegg kommer såkalte ikke-verdsatte kostnader. Dette er kostnader man ikke kan ta hensyn til på forhånd, for eksempel ukontrollerte utslipp, som kan redusere netto nåverdi ytterligere.

Samfunnsøkonomenes konklusjon er klar: Konsekvensutredningen er ikke et godt nok grunnlag for å tildele utvinningstillatelser.

Les presentasjonen deres her.

Les mer i Energi og Klima.

Hvordan hindrer vi at Jotunheimen sprenges?

Deretter begynte advokatene for miljøorganisasjonene hovedinnlegget, der de legger frem sine juridiske argumenter

Advokat Emanuel Feinberg startet med å minne retten om at tildelingene av utvinningstillatelser i 23. konsesjonsrunde innebærer å åpne et helt nytt område for oljeboring. Det finnes ikke noen skriftlig vurdering av dette i lys av Parisavtalen eller siste hovedrapport fra FNs klimapanel.

Advokat Cathrine Hambro gikk så gjennom Grunnlovens miljøparagraf 112. Klima faller inn under «miljø» i Grunnlovens miljøparagraf 112, sa Cathrine Hambro, og minnet om at dette er noe partene er enige om.

Et viktig argument fra Hambro er at tingretten «fragmenterte» ved å si «utslipp [fra dette området] innebærer bare helt marginal økning av… norske utslipp» og «nasjonale utslipp… vil medføre marginale bidrag til totalbelastningen». Som Hambro sier, er alle enkelte utslipp marginale – det er summen som teller.

Hambro slo fast at det er handlinger som skjer i Norge som forverrer klimakrisen. Hambro sa at hvis det blir erstatningsrettslige krav vil klimaskader aldri komme over terskelen for paragraf 112. Terskelen for klimaskader må være lav fordi situasjonen ikke er under kontroll. Statens handlingsrom er brukt opp og terskelen overskredet.

Hambro la igjen vekt på at tingretten ikke drøftet avståelse som et tiltak. Det vil isåfall bety at vi ikke har en hvis positive tiltak ikke finnes.

– Hvis staten ville sprenge Jotunheimen, tilsier dette at vi ikke kan stoppe det siden det ikke er noen positive tiltak, sa Hambro.

Hambro konkluderte på dette punktet at staten henviser til generelle, ikke konkrete, tiltak for å kompensere oljeboring. Tiltaksplikten er streng, fordi klimaskader skjer hele tida og er store. Tiltaksplikten omfatter derfor å avstå fra utvinning i nord, ett av få tilgjengelige effektive tiltak.

Les paragraf 112: den er klar!

Hambro gikk til angrep mot regjeringsadvokatens argument for en «autonom» tolkning (uavhengig av tilsvarende ord eller uttrykk i andre deler av nasjonal rett eller folkeretten). Sammenlignende rett er relevant, nettopp på grunn av klimaets grenseoverskridende natur, sa Hambro.

Retten ble bedt om å gjøre noe enkelt, men viktig – å lese paragraf 112.

– Lest samlet skjønner man at ordlyden i Grunnlovens miljøparagraf 112 er ordlyden til en rettighetsbestemmelse Ordlyden er klar: alt annet er innskrenkende tolkning, slo Hambro fast.

Hambro gikk gjennom historien til miljørettigheter. Utviklingen av miljørettigheter over hele verden etter Stockholm-konferansen 1972 og Grunnlovens miljøparagraf 112 over mange, tiår viser at forskjellige Storting skjønte at en miljøbestemmelse ville sette grenser for statens handlefrihet, forklarte hun.

– «Enhver har rett til» er en rettighetsformulering. «Miljø som sikrer helsen» er en rettighetsformulering. «Natur der produksjonsevne og mangfold bevares» er krav til bærekraftig bruk av naturressurser, forklarer advokat Hambro om Grunnlovens miljøparagraf 112.

Uttrykket «ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett… for etterslekten» er en pliktformulering som speiler rettighetsformulering i første setning, fortsatte Hambro. Dette gir naturressurser egenverdi.

Hambros oversikt viste at Grunnlovens miljøparagraf 112 har et langt perspektiv – det omfatter forsiktighets- og bærekraftprinsipper, mens forvalteransvar innebærer at risiko og «tipping points» må vurderes, ikke bare materialisert skade.

Ordet «grunnsetninger» i tredje ledd begrenser ikke rettighetsformuleringer i de andre leddene. Det betyr bare det mest grunnleggende, slo Hambro fast. Det er ikke «Grunnlovens måte» å uttrykke begrensninger i rettigheter på, viste en gjennomgang av rettslig praksis.

Hambro spurte regjeringsadvokaten om staten mener at heller ikke andre ledd er en rettighetsbestemmelse.

– Vi har prinsipielt samme syn på annet ledd som på første ledd, svarte regjeringsadvokaten Sejersted.

Regjeringsadvokaten anser altså heller ikke andre ledd i Grunnlovens § 112 som en rettighetsbestemmelse. Slik ser Grunnloven §112 andre ledd ut:

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Stortinget visste hva de gjorde

Resten av dagen ble brukt til å gå gjennom forarbeidet til Grunnlovens miljøparagraf. Dette viste hva komiteene og aktørene som utformet paragraf 112 (og den tidligere 110b) forsto formålet for sitt arbeid, og hvordan Stortinget forholdte seg til dette i å grunnlovfeste paragrafen.
Hambros oversikt og konklusjon var klar:

– Forarbeidet viser at Stortinget visste at de fastsatte en rettsregel om miljø med en skranke domstolene kan anvende, ikke bare en programerklæring.

Det relevante er rettsregelen er å sikre et bærekraftig klima for etterslekten, og statens handling er å åpne et nytt oljekapittel, selv om staten i 2014 visste om behovet for raske utslippskutt, at påviste ressurser overskrider karbonbudsjettet og at Barentshavet er sårbart.

08.11.2019

Rettens fjerde dag i Klimasøksmålet var viet fullstendig til miljøorganisasjonenes hovedinnlegg, holdt av advokatene Cathrine Hambro og Emanuel Feinberg.

Hambro startet med å gå tilbake til tingrettens dom i 2017, og se på hvorfor denne bør endres.

–          Retten gjør ingen selvstendig vurdering av hva det betyr at klimamål ikke nås, og at utslippene øker. Retten ser bort fra at det også har en rettslig side. Det tingretten gjør er å legge politikken til grunn som fasit på rettsanvendelsesspørsmålet. Det mener vi er galt. Stortingsflertallet har ikke fasiten på rettsanvendelsen knyttet til Grunnloven. Derfor spør jeg litt retorisk om det er ved slike paradokser at grunnlovsfestet tiltaksplikt viser sin betydning, sa Hambro.

Hun viste videre til at tingretten i dommen la til grunn at det kan tenkes en økt risiko for miljøskade, og la an såkalte dynamiske vurderinger.

–          Dette kan forstås slik at tingretten i praksis, selv om ikke det sies, anser at risikoen for tradisjonell lokal miljøskade er det eneste relevante. Det er uklart hvorfor tingretten gjør det – det kan være at man bare ikke vil si at det gjelder tradisjonell miljøskade, men dette ville stride mot utgangspunktet, at ordet «miljø» også omfatter «klima». Tingretten tar ikke utgangspunkt i statens ansvar og gjør ingen terskelvurdering, og heller ingen selvstendig vurdering av uttrykkene «adekvat og nødvendig», men henviser bare til politiske vurderinger av dette, forklarte Hambro.

Har Norge ansvar for norsk olje? 

Hambro gikk videre til en av sakens hovedpunkter, nemlig såkalte forbrenningsutslipp. Dette tar for seg utslipp som kommer av den faktiske forbrenningen av norsk olje, og om den norske staten skal ta ansvar for utslipp som brennes utenfor Norge.

Vi anså det som litt logisk at hvis § 112 ses som en rettighetsbestemmelse, vil alle forbrenningsutslipp måtte vurderes. Kampen i tingretten sto om rettighetsspørsmålet. Tingrettens delkonklusjon overrasket flere, blant annet Hans Petter Graver, som skrev at «…retten har «fredet» petroleumspolitikken med hensyn til Grunnloven § 112». Professor Bernt ga dessuten uttrykk for at det var en «ganske absurd tolkning av Grunnloven», sa Hambro.

Hambro viste også til petroleumsloven, som sier at «rettighetshaver blir eier av den petroleumen som produseres». For å stanse bruk og salg av produsert petroleum senere, må staten ekspropriere.

–          De fleste andre produsentland bruker det meste av petroleumen selv. De skiller ikke mellom innlands utslipp og eksporterte utslipp. Tingretten misforsto helt hvis den trodde at miljøorgansiasjoenne mente at Norge skulle gjennomføre tiltak knyttet til utslipp fra virksomheter i utlandet. Det anførte vi ikke. Utvinningen og tillatelsen skjer i Norge, og det er fullt mulig å avstå, understreket Hambro.

Hambro gikk videre til reglene for konsekvensutredninger. Det ligger i ordet at man plikter å utrede hva slags konsekvenser et gitt utvinningsprosjekt kan ha.

–          Konsekvensutredningsplikten om petroleum skal inneholde beskrivelse av virkningene også for klimaet – og klimaet er ikke i Norge, her må forskriften mene det globale klimaet, sier Hambro.

  • 112 handler om hva slags ansvar staten har for sine innbyggere, og for deres rettigheter til et sunt miljø.

–          Hva vil det si å ta ansvar? Å anerkjenne at egne handlinger, nemlig petroleumsutvinning og eksport, har bidratt til et resultat, og det er klimakrisen. Å avgrense til territorielle forbrenningsutslipp, på den måten at loven aksepterer og legitimerer at Norge ikke har noe rettslig ansvar for utfordringene det har bidratt til, er en sterkt innskrenkende tolkning, sa Hambro.

Dessuten viser samfunnsøkønomisk forskning at det vil hjelpe å avstå fra petroleumsutvinning, fordi de globale utslippene av CO2 da vil gå ned.

–          I rettslig sammenheng er selve handlingen helt sentral i analysen, ikke bare den samlede effekten på kloden fra alles handlinger. Forvalteransvaret må være helhetlig, og man kan ikke forvalte uforsvarlig, selv om andre gjør det. Hvis barna mine har blitt med i mobbegjengen på skolen og jeg blir klar over det, må jo jeg gjøre noe, selv om andre foreldre ikke skulle gjøre det, forklarte Hambro.


Pliktene i Parisavtalen

Hambro gikk videre over på internasjonale kilder, og brukte tid på Parisavtalen.

–          § 112 fastlegger en handlingsnorm for statens plikter. Og problemet vi står overfor er jo den globale allmenningen. Parisavtalens mål er å  løse den globale allmenningens problem.

Når man har et problem som angår kloden og framtiden, skal man da se bort fra internasjonale hensyn og kilder? Det vil være en form for vakuumtolkning som gjør at man går litt baklengs inn i den krevende framtiden, påpekte Hambro.

–          Det følger av folkeretten at hvert land er ansvarlig for klimagassutslipp på sitt territorium. Dette er riktig, men feil hvis det er ment som en begrensning. Parisavtalen dokumenterer et meransvar.

Hun gikk videre inn på de nasjonalt fastsatte bidragene som er respons på klimaendringene, og ansvaret alle land har til å komme med ambisiøse tiltak for å nå målene i Parisavtalen.

Det enkelte lands plikt til å redusere kan i prinsippet ikke opphøre før kravet (om 1,5 grader) oppnås, eller at det er under kontroll. Partene som er industriland bør gå foran. Nye utvinningstillatelser i et land som ikke har oppnådd utslippskutt (…)mener vi er stikk i strid med de overordnede prinsipper som ligger i Parisavtalen. Avtalen handler om å komme i mål med utslippsmålene. Det taler imot hele Paris-avtalens overordnede idé å bare la nasjonale utslipp gjelde, sa hun.

– Det er ingen tvil om at Norge må gjøre store kutt raskt

Advokatene Hambro og Feinberg har også brukt deler av dagen på å forklare rammene for rettssaken og hva slags situasjon vi kan vente oss hvis vi når et gitt antall graders oppvarming.

–          Norge kan (selvfølgelig) ikke løse de globale utfordringene alene, men ta sin del av ansvaret. For å forstå hva Norges plikt er, er det likevel helt nødvendig å forstå den globale situasjonen. Norge må ta sin del av ansvaret for et globalt problem, og ansvaret må stå i forhold til den globale situasjonenes alvorlighet, og Norges evner. Det er grunnleggende galt å lete etter nye ressurser, når vi vet det er mer enn nok fra før. For å unngå togradersøkning er det ikke plass til ressursene fra 23. konsesjonsrunde. For å unngå 2,5 graders økning er det ikke plass til noen flere petroleumsressurser, sier advokat Hambro.

Advokat Emanuel Feinberg tok deretter retten gjennom rammefaktaene når det gjelder klimaet i seg selv i norsk forstand.

–          Vi må forholde oss til Norge oppi dette. Norge bidrar til de globale klimagassutslippene på to måter. Det ene er det tradisjonelle, nemlig utslippene som forbrennes i Norge. I tillegg bidrar Norge til betydelig mer forbrenning gjennom sin produksjon, altså ved å være verdens syvende største eksportør av petroleum, sa Feinberg.

–          Det er ingen tvil om at Norge må gjøre store kutt raskt. Verden må kutte omtrent 50 prosent innen 2030, i henhold til Parisavtalen. Det er klart at Norge må ta sin del av ansvaret, sier Feinberg.

Han viste også til at Parisavtalen understreker det spesielle ansvaret industriland har.

–          Parisavtalen gir klare føringer for utslippskutt i ulike land. Det skal ikke være jevn fordeling, det er relativt til det aktuelle landet. Vi har derfor betydelige utslippsbehov i Norge, og et ansvar for å kutte langt over 60 prosent innen 2030.

Men så kunne man jo kanskje tenke seg… 

Likevel kunne Feinberg vise til at Norge gjør altfor lite.

–          Utslipp fra klimagasser har økt siden 1990, og CO2-utslippene har vi ikke klart å kutte, de har økt betydelig, og nesten doblet seg fra petroleumssektoren. Det er et skrikende kuttbehov, og Norge kutter ikke i det hele tatt.

–          Men så kunne man jo kanskje tenke seg at vi hadde en plan å stole på, at vi kan lene oss tilbake og tenke at disse utvinningstillatelsene skal inn i et regime. Men når det er helt åpenbart at vi ikke har det, så må kontrollen bli en annen. Tallene for 2020 viser at vi ikke kommer til å klare å kutte noe som helst, påpekte Feinberg.

– Det er ikke noe annet Norge gjør som påvirker det globale klimaet mer negativt

Er det rett og slett for vanskelig?

–          Vi ser at land vi normalt sett liker å sammenligne oss med, de klarer det. Klimagassutslipp på Sveriges territorium er kuttet med 25 %. Utviklingen for EU viser at rene CO2-utslipp er redusert med 20% mens Norge har økt med 23,9 %. Innad i EU er fordelingen av innsatsen gjort ut fra BNP per innbygger. Landet med høyest BNP per innbygger må ta de største kuttene av klimagasser. Slik sett blir utslippskuttene i Norge betydelig mer enn 60 prosent, forklarte Feinberg.

Det er en pågående debatt om hva slags effekt det har å kutte norske utslipp. For olje har det ifølge Rosendahl, som vitnet i rettssaken tidligere denne uka, en åpenbar effekt å kutte norske utslipp. Det er ikke et såkalt 1:1-forhold Enig med staten i at det er ikke et 1:1-forhold der, men konklusjonen til Rosendahl og forskningsgguppe ved SSB er ca 1/3. Den påvirkningskraften har Norge, men vi velger å ikke bruke den.

–          Det vil føre til utslippskutt hvis Norge kutter i produksjonen. Den konklusjonen er robust.

Feinberg gikk videre med å forklare den faktiske effekten utvinningstillatelsene i 23. konsesjonsrunde kan ha.

–          Jeg vil påstå at det er ikke noe annet Norge gjør som påvirker det globale klimaet mer negativt enn akkurat disse tillatelsene. Formålet er å opprettholde petroleumsproduksjonen på dagens nivå til tross for at utslipp må reduseres i et dramatisk tempo, sa han.

Advokatene brukte siste del av dagen på å forklare den lokale sårbarheten i områdene hvor lisensene i 23. konsesjonsrunde ligger. Det er altså snakk om de nordlige delene av Barentshavet sørøst, like ved iskanten mot Arktis. Det er et område fagorganer har frarådet å bore i. Polarfronten og iskanten er områder definert som «særlig verdifulle områder» (SVO), med et unikt miljø og økologi, og dermed også ekstra sårbart. Det har lenge vært og er fortsatt kunnskapsmangel om konsekvenser og risiko ved aktiv utnytting av dette området.

–          Dette er første gang det deles ut blokker i eller nær ved iskanten. Det er ingen tvil om at det er krav til høyere grad av aktsomhet i disse områdene enn andre steder, innledet Hambro.

–          Miljødirektoratet og Polarinstituttet har frarådet utlysning av blokker i eller nær SVO-ene. 14 av disse blokkene er likevel tildelt, sa advokat Hambro.

Som en avslutningsvis oppsummering forklarte Hambro at forvaltningsplanene konsistent har lagt til grunn at det ikke skal skje utvinning i de særlig verdifulle områdene iskanten og polarfronten.

–          Kunnskapsmangelen har vært vedvarende fra konsekvensutredningen i 1988, og fram til i dag. Det er ingen ny kunnskap om oljesøl på is. Dette må vurderes mht 112 og krav til forsvarlig saksbehandling og føre var-prinsippet, sa Hambro.

– Staten har ikke gjort det de skal 

Advokat Emanuel Feinberg gikk mot slutten av dagen inn på den samfunnsøkonomiske lønnsomheten ved å bore i Barentshavet. Samfunnsøkonomene Rosendahl og Greaker vitnet i Klimasøksmålet tidligere denne uka, og viste også hvordan lønnsomheten på ingen måte er gitt.

–          For vurderingene av å produsere mer olje er dette utelukkende et spørsmål om framtidig produksjon. Det virkelige problemet er at man risikerer ekstreme tap, som også vil føre til betydelig økning av petroleumsutvinning og -forbrenning, forklarte Feinberg.

Han viser til de økonomiske vurderingene som samlet sett viser BSØ som et tapsprosjekt.

–          Oljeprisen lagt til grunn er ikke i nærheten av å være realistisk. Det sier sitt om nytteverdien målt opp mot skadevirkningene som kommer, påpekte Feinberg.

Hambro gikk til slutt inn på en oppsummering av dagen.

–          Alle forbrenningsutslipp må inkluderes i bestemmelsen. Barentshavet er det neste store skrittet i norsk oljeindustri, og dermed er det ytterligere nye tildelinger i dette området som vil være aktuelle. I henhold til den relative grensa må retten derfor ta stilling til om skadevirkninger oppveies av fordelene som oppnås, sa Hambro.

Hun forklarte deretter hvordan miljøorganisasjonene ser Grunnlovens § 112 tredje ledd, som altså lyder slik:

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

–          Dette går ut på en plikt til å avsta, og skjønnsfriheten i dette leddet er strammet inn på grunn av klimakrisen vi lever i. 23. konsesjonsrunde legger til rette for nye og senere blokker i senere konsesjonsrunder. Staten har ikke gjort det de skal, tvert imot har tiltakene vært utilstrekkelige, jf. utslippstallene. Vi har i dag ingen faktisk virksom politikk som bringer krisen under kontroll. Det er ikke tvingende nødvendig å gjennomføre disse lisensene. Konklusjonen er at vedtaket om 23. konsesjonsrunde innebærer brudd på Grunnlovens § 112, første og tredje ledd. Det er ikke lov å fatte vedtaket, det er materielt ugyldig, avsluttet Hambro.

12.11.2019

Feilene er ikke til å tro!
Tirsdag morgen startet andre uken i retten i klimasøksmålet mot staten, hvor miljøorganisasjonenes advokater Feinberg og Hambro fortsatte på sitt hovedinnlegg. Deretter begynte ankemotparten – altså statens hovedinnlegg.

Manglende utredning ved åpningen av Barentshavet sørøst
Feinberg fortsatte sitt hovedinnlegg med å utdype hvorfor miljøorganisasjonene mener det er begått saksbehandlingsfeil.

I forkant av utlysningen og utdelingen av blokkene i 23.konsesjonsrunde ble det åpnet et helt nytt havområde, Barentshavet sørøst. Før et nytt område skal åpnes, er det en rekke konsekvenser som må utredes. I EUs plandirektiv som også Norge har forpliktet seg til står det at utredningen av miljøvirkningene bør omfatte “sekundære, kumulative, synergiske, kort- mellom- og langsiktige, varige og midlertidige, positive og negative virkninger. Dette ble ikke gjort da Barentshavet sørøst ble åpnet:

– Statens egne fagorganer påpekte blant annet store kunnskapshull og behov for langt mer informasjon før beslutningen om å åpne Barentshavet sørøst. Til tross for denne kunnskapen valgte man å lyse og dele ut blokker, sa advokat Feinberg.

Vedtaket åpner et nytt område og fortsetter virksomhet i Barentshavet sør med sikte på å opprettholde norsk petroleumsproduksjon på samme nivå som i dag etter 2020. Likevel er negative virkninger for klima overhodet ikke vurdert, forklarte Feinberg. Det er ikke gjort noen vurdering om det rent faktisk vil være mulig å innfri behovet for utslippskutt samtidig som produksjonsnivået på norsk sokkel opprettholdes etter 2030. Det er heller ikke gjort noen drøftelse av forholdet til Norges klimamål og klimaansvar, verken ved åpning eller ved tildeling og hvilken betydning dette har for økt fossilproduksjon nasjonalt og globalt.

– Regelverket er klar på at også klimaskader og effekter skal vurderes, det er det ingen tvil om. Det gjelder også betydningen av produksjon til forbrenning i utlandet. Som vi har hørt mener regjeringsadvokaten at dette ikke er relevant, noe som underbygger vår påstand om at dette ikke er tatt med i beregningen.

– Pinlige feil
Da Feinberg kom til saksbehandlingsfeilene som er gjort innenfor de økonomiske beregningene var han ikke nådig:

– Feilene er ikke til å tro! Jeg, som mange andre har i utgangspunktet tillit til forvaltningen, men når man går inn i denne saken, så blir jeg utrolig skeptisk til den behandlingen som er gjort i oljeforvaltningen.

Feinberg viste blant annet til at sysselsettingseffekter er dobbeltregnet, CO2-kostnader ikke vurdert og at beregningene ikke er diskontert – alene feil som reduserer inntekt i ett av scenarioene fra 280 mrd til 50 mrd:

– Når man justerer de feilene som er gjort tilsier det negativ økonomi! Det er rett og slett pinlig.

Dommen fra første runde i retten kom frem til at det ikke er begått saksbehandlingsfeil, blant annet fordi det ikke er noe hjemmel for diskontering og at det alltid vil være usikkerhet. Feinberg repliserte i denne runden at usikkerhet ikke kan forklare eller legitimere de feilene som her er gjort:

– Tingretten sa at det ikke var hjemmel for å kreve diskontering av økonomiske prognoser for oljeboring. Men det er rettslig hjemmel for en forsvarlig saksbehandling. Alle vet at de som har gått opp til eksamen i bedriftsøkonomi og glemt diskontering står til stryk. Tallene for fremtidige inntekter har ingen funksjon uten diskontering.

Han viste til at selv om det finnes usikkerhet, er det fullt mulig å gjøre gode prognoser, slik som ved åpningen av Barentshavet sør.

– Fordi økonomien ikke ble utredet riktig og vurderingene var riv ruskende gale, er tillatelsene i Barentshavet sørøst gitt på faktisk feil grunnlag, avsluttet advokat Feinberg.

Klimaendringer truer menneskerettighetene
Deretter fortsatte advokat Hambro på del 4 av hovedinnlegget, hvor de saksøkende miljøorganisasjonene presenterte hvorfor beslutningen om utlysningen av oljeblokkene også strider mot menneskerettighetskonvensjonens artikkel 2 om retten til liv og artikkel 8 om retten til privatliv og derfor må ses på som ugyldige. Hambro viste i sitt innlegg til den såkalte “Urgenda-saken” i Nederland, der klimaorganisasjonen Urgenda vant frem med sitt søksmål mot den nederlandske staten. Tingretten i Haag mente at den nederlandske staten ikke overholdt sin aktsomhetsplikt overfor borgerne fordi klimapolitikken ikke ville bidra til å nå togradersmået. I dommen som kom i juni, ble staten dømt til å redusere sine utslipp med minst 25% av utslippsnivået fra 1990 innen 2020. Dommen fra tingretten i Nederland viste blant annet til menneskerettighetskonvensjonens artikkel 2 og artikkel 8 som relevant for fastsettelsen av aktsomhetsnivået. Hambro argumenterte i hovedinnlegget for at dette også gjelder i dette klimasøksmålet:

– Tidligere saker, inkludert Urgenda saken i Nederland tilsier at en kollektiv miljørettighet er vernet under artikkel 2 og 8 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. FNs klimapanel, Parisavtalen og FNs spesialrapportør for menneskerettigheter og miljø viser at klimaendringene er en reell og umiddelbar trussel til disse rettighetene.

I den nederlandske retten ble staten dømt for at klimapolitikken var uaktsom som følge av en rekke faktorer, deriblant omfanget av skadene fra klimaendringer, kunnskapen man har om disse skadene og hva staten har gjort for å unngå disse skadene, det vil si hva staten har gjort (eller ikke gjort) for å forebygge disse skadene. Hambro forklarte i sitt innlegg at dette også gjelder for Norge:

– Klimakrisa påvirker og vil påvirke oss i Norge. Allerede ser vi situasjonen på Svalbard med flommer og jordskred. Det vil bli flere slike situasjoner fremover. Kravet til en reell trussel i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er med andre ord oppfylt.

– Rettspraksis tilsier at selv om skaden ikke materialiseres før om flere tiår, må forebyggende tiltak tas nå. Tillatelsene til oljeboring i nord gir utslipp langt frem i tid.

Regjeringsadvokatens hovedinnlegg: – Et angrep på Norges viktigste industri
Etter lunsj var det duket for regjeringsadvokat Sejersted sitt forsvar. Staten mener at vedtaket om oljeboring gjennom 23.konsesjonsrunde ikke er i strid med §112 og at det heller ikke er gjort noen saksbehandlingsfeil. Regjeringsadvokaten er heller ikke enig i at vedtaket er i strid med internasjonal rett og Parisavtalen. Norge har ikke brutt Parisavtalen, tvert imot har Norge vært en pådriver for Parisavtalen og har tenkt å fortsette med det. Vedtaket er heller ikke et brudd med menneskerettighetskonvensjon artikkel 2 og 8.

Regjeringsadvokaten mener at miljøorganisasjonene i denne saken har gått til sterkt angrep på norsk klimapolitikk, men at dette rettslig sett ikke er relevant for saken. Han hadde heller ikke sansen for miljøorganisasjonenes kritikk av norsk petroleumspolitikk:

– Det er naturlig at miljøorganisasjonene angriper norsk petroleumspolitikk, da de har vært kritisk til denne lenge. Men vi snakker altså om et angrep på grunnleggende premisser for Norges viktigste industri.

Sejersted argumenterte for at utslippene fra produksjon fra oljeboring gjennom 23.konsesjonsrunde ikke kan ses på som annerledes enn andre utslipp, for eksempel fra oljeproduksjonen på Johan Sverdrup som vil stå for store klimagassutslipp. Han mente at disse utslippene kanskje var enda viktigere i et klimaperspektiv, ettersom vi fortsatt ikke vet om det vil bli gjort drivverdige funn i blokkene som er tildelt i 23.runde.

– Jeg sier ikke dette for å få et søksmål mot Johan Sverdrup, men for å vise at det ikke er noe forskjell på de utslippene som potensielt kan komme fra oljeproduksjon fra blokkene i 23.runde enn andre beslutninger som kan føre til klimagassutslipp, som for eksempel Johan Sverdrup, utbygging av motorvei eller bygging av en tredje rullebane på Gardermoen.

Sejersted mente også at det slett ikke er noe umoralsk ved norsk petroleumspolitikk:

– Regjeringens og Stortingets syn er at vi kan produsere olje og samtidig ha en aktiv klimapolitikk. Verden trenger olje og gass i framtida.

– Miljøparagrafen gir ingen rettigheter
Regjeringsadvokaten brukte resten av dagen på statens tolkning av grunnlovens §112. Statens hovedargument er at beslutningen om oljeboring ikke kan være i strid med miljøparagrafens materielle matrise (grense), fordi det ikke er grunnlag for å tolke en slik grense inn i §112. Snarere må miljøparagrafens del 1 og 2 tolkes mer som en slags programerklæring som ikke gir noen konkrete rettigheter:

– 1.ledd i grunnlovens miljøparagraf er en grunnsetning, det vil si et prinsipp, og ikke en rettighetsbestemmelse. Det er 3.ledd som har rettslig betydning, sier Sejersted.

At første ledd i miljøparagrafen begynner med at “enhver har rett til et miljø som sikrer helsen [..] er visst ikke av betydning.

Poenget til Sejersted er at de to første leddene i grunnloven må ses på som retningslinjer, som skal etterleves gjennom tiltaksplikten i tredje ledd (som henviser tilbake til “grunnsetningene” i de første to leddene). Regjeringsadvokaten brukte mye av dagen på å utdype dette poenget ved å gå gjennom forarbeidet til miljøparagrafen, både i dens opprinnelige form som § 110b og i dens litt endrete form som § 112 etter grunnlovsendringene i 2014. Regjeringsadvokaten argumenterte for at forarbeidet til § 112 viser at første ledd ikke var tenkt som en faktisk rettighet og at «jussen» da lå i tredje ledd med statens plikt. Samtidig argumenterte regjeringsadvokaten for at denne plikten er svært begrenset – Det er kun snakk om en “positiv” plikt til å ivareta miljøet, men at staten ikke har en negativ plikt (forbud) mot å gjøre vedtak som berører miljøet. Derfor kan ikke §112 brukes til å angripe 23.konsesjonsrunde, som innebærer å avstå fra å lyse ut og dele ut nye oljelisenser. Denne begrensningen står i sterk kontrast til de saksøkendes innlegg, hvor Hambro argumenterte for at tiltaksplikten i tredje ledd forplikter staten til også å “la være,” eller å avstå fra beslutninger som kan true retten til et levelig miljø.

Regjeringsadvokaten mente at det korte forarbeidet med lite debatt om grunnlovsendringen i 2014 viser at det aldri var hensikten å gjøre miljøparagrafen til en materiell rettighet. Hadde Stortinget visst at miljøparagrafen kunne bli brukt for å utfordre landets viktigste industri ville den ikke blitt vedtatt, mente Sejersted.

Avslutningsvis argumenterte regjeringsadvokaten for at dersom det likevel skulle bli tolket inn en materiell skranke (grense) i miljøparagraf 112 (slik Tingretten gjorde i første runde) kan den ikke anføres i enkeltsaker som forbud mot virksomhet eller tillatelser til virksomhet som skaper utslipp. Dette gjelder både nasjonale utslipp og utslipp i andre land. Klimasaker egner seg ikke til bruk av 112, konkluderte regjeringsadvokaten.

13.11.2019

Høy terskel for brudd på miljøparagraf 112?
På dag seks i rettssaken fortsatte regjeringsadvokaten på sitt forsvar om at heller ikke andre ledd i miljøparagrafen (retten til kunnskap om miljø) er en selvstendig rettighet, men heller må tolkes som en grunnsetning på samme måte som ledd 1 i miljøparagrafen:

– Det er ingenting som tyder på at annet ledd skal være en rettighet i seg selv. Rett til informasjon er mer konkret for en jurist enn en rett til miljø og natur. Samtidig så er det ikke så praktisk viktig, fordi vi har mange andre lover som fint dekker annet ledd, eks egen lov om miljøinformasjon.

Videre argumenterte han for at dersom lagmannsretten likevel skulle tolke inn rettigheter i miljøparagraf 112 som innebærer en materiell skranke (grense) som kan bli brutt, så må isåfall denne grensen settes høyt. Det må være en høy terskel for at denne grensen skal være brutt. Han oppfordret til at man tenker seg grundig om og at en slik eventuell grense må utvikles etter et rettslig, juridisk håndterbart nivå:

– Hvis retten mener Grunnlovens miljøparagraf 112 inneholder en materiell rettighet må terskelen være høy og domstolenes prøving må være varsom.

Argumenterte mot å ta ansvar for eksporterte utslipp
I dommen fra tingretten ble det slått fast at eksporterte utslipp ikke kan telles med når man vurderer om norsk oljeproduksjon er et brudd med Grunnloven og dette har vært viet stor plass av de saksøkende organisasjonene sitt hovedinnlegg. Regjeringsadvokaten brukte derfor også mye tid på å forklare hvorfor han mener at utslippene fra norsk olje- og gasseksport ikke kan tas med. Under følger regjeringsadvokatens fem argumenter for dette

1. Det var ikke det vi mente
Da miljøparagrafen ble vedtatt var det åpenbart ikke ment at denne skulle kunne bli brukt til å sette en grense for eksport av norsk olje og gass. Dersom man hadde visst det, ville den aldri blitt vedtatt.

2. De andre landene må ta ansvaret
Gass trengs i Europa! Etterspørsel og utslipp er ikke noe vi tvinger på andre land, det er noe de ønsker og trenger, mente regjeringsadvokaten. Oljen og gassen blir forbrent i andre land, det kan være i Tyskland eller andre steder. Noen steder erstatter det kull, andre steder ikke. Men utslippene skjer ikke på norsk jord, de skjer ikke innenfor grunnlovens territorier. Skadevirkningene er selvsagt globale, men de er ikke knyttet til norsk territorium, og derfor ikke relevante for Grunnloven.

3. Det internasjonale klimasamarbeidet er bygget på ansvar for nasjonale utslipp
Hele det internasjonale klimasamarbeidet er bygget på ansvar for nasjonale utslipp. Man må løse problemene der hvor utslippene skjer, og det er slik det internasjonale klimasamarbeidet er bygget opp. Det er ingenting i disse avtalene som knytter seg til eksporterte utslipp.

Dette var det viktigste poenget til regjeringsadvokaten og han brukte en del tid på å gå gjennom de internasjonale klimaavtalene og da spesielt innholdet i Parisavtalen for å underbygge dette argumentet.

4. Norge må ta ansvar for nasjonale utslipp, men ikke fra oljen vi eksporterer
Den nasjonale, norske klimapolitikken er også bygget på nasjonalt ansvar, i samarbeid med andre land. Når vi snakker om nasjonale mål, så er det de nasjonale utslippene det er snakk om. Så har vi også internasjonalt samarbeid, for eksempel med regnskogsbevaringen, men det er de nasjonale utslippene vi har ansvar for å kutte.

5. Vi vil bli saksøkt fra alle kanter
Dersom lagmannsretten skulle være enig i de saksøkende organisasjoner om at vi har et ansvar for utslippene fra eksportert olje risikerer vi å få erstatningskrav fra mange land og kanter som har blitt rammet av konsekvensene fra klimaendringer, som for eksempel øystatene som nå forsvinner. Dette ville bli svært uforutsigbart, vi vil aldri vite hvor søksmålene kommer fra og hvor ofte og hvor mange, mente regjeringsadvokaten.

Avslutningsvis stilte regjeringsadvokaten også spørsmålstegn til om redusert olje og gassproduksjon egentlig vil ha en effekt på de globale utslippene og understreket Norges betydning som en demokratisk og stabil leverandør av energi til markedet.

Ikke et brudd med menneskerettighetene og folkerettslige prinsipper
Regjeringsadvokaten fortsatte innlegget med å argumentere for at vedtaket ikke er et brudd med folkerettslige prinsipper som “no harm priciple” eller føre-var prinsippet:

– Føre-var-prinsippet skal anvendes i saker hvor man er usikker på konsekvensene av en handling. Hvis man er usikker så må man være føre-var ved å utrede konsekvensene ordentlig. Dette passer ikke på vår sektor. Vi vet at oljeproduksjonen skaper global oppvarming, det er ingen usikkerhet her. Så da passer det heller ikke å bruke føre-var-prinsippet.

Regjeringsadvokaten mente heller ikke at det er grunnlag for å hevde at Grunnloven må tolkes i lys av menneskerettighetskonvensjonens artikkel 2 og 8:

– Er det riktig å bruke disse artiklene (rett til miljø og rett til privatliv) til å vurdere et vedtak i 23. konsesjonsrunde? Nei. Er disse konstruert, egnet eller tilpasset til den type vedtak som vi her står og diskuterer? Nei, dette er ment som prinsipielle, tradisjonelle menneskerettigheter. Åpenbart at disse ikke kan brukes til å regulere vedtak i konsesjonsrundene.

Regjeringsadvokaten angrep også Urgenda-dommen fra den nederlandske domstolen i Haag som han mente var feil. Blant annet mente han at konvensjonen handler om en fysisk beskyttelse av individuelle rettigheter og ikke kollektive rettigheter. I Urgenda-saken og i klimasøksmålet her i Norge handler det om potensielle ofre for klimaendringer i fremtiden, noe som er langt utenfor det som normalt tolkes som et offer i denne konvensjonen. Regjeringsadvokaten mente også at det var feil å anerkjenne klimaorganisasjonen Urgenda søksmålsadgang, fordi det i utgangspunktet skal være privatpersoner som kan saksøke og ikke organisasjoner på vegne av andre.

Regjeringsadvokaten mente også at det er grunnleggende feil å bruke menneskerettighetskonvensjonen i klimasaker og viste til at de som har forsøkt å fremme klimasaker i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har blitt avvist.

En bred og grundig utredning uten saksbehandlingsfeil
Etter en kort pause fortsatte advokat Wilhelmsen på vegne av staten med å kommentere saksbehandlingsfeilene som de saksøkende organisasjonene har lagt frem. De saksøkende organisasjonene mener at de alvorlige saksbehandlingsfeilene som ble gjort ved åpningen av Barentshavet sørøst må medføre at vedtaket om 23. konsesjonsrunde er ugyldig. Staten er ikke enige i dette:

– Utredningen i forkant av åpningen av Barentshavet sørøst var ikke mangelfull, snarere tvert imot. Åpningen bygger på en bred og grundig utredning.

Staten er enig i at dersom det er gjort grove saksbehandlingsfeil ved åpningen av Barentshavet sørøst, så må dette ha konsekvenser for utlysning og tildeling av oljeblokker i dette området. De er imidlertid ikke enig i at det er gjort slike saksbehandlingsfeil og mener også at eventuelle feil må være svært grove dersom de skulle medføre at vedtaket kjennes ugyldig. Wilhelmsen sa også at klimakonsekvensene er tilstrekkelig utredet gjennom andre sammenhenger og prosesser, for eksempel nasjonalbudsjett og diverse klimameldinger. Konsekvensene av eksporterte utslipp er han enig i at ikke er utredet, men han mente også at det heller ikke er noe krav om dette.

Prognoser er fantasi
Wilhelmsen kommenterte også det faktum at tallene i beregningene ikke er diskontert:

– Det har aldri vært gitt uttrykk for at tallene har blitt diskontert, dermed kan det heller ikke bygge på feil faktum. Vi snakker her om beregninger for ulike scenarier. Beregningene er tall som er funnet på, hvordan kan de da ses på som feil?

Poenget til Wilhelmsen er at da man laget utredningen i forkant av Barentshavet sørøst så visste man ikke så mye om området. Denne kunnskapen kommer først når området er åpnet. Derfor lager man noen scenarioer med ganske usikre antagelser som ikke nødvendigvis har så mye med virkeligheten å gjøre. At man har “tatt i litt” i prognosene og bommer på antagelsene kan derfor ikke ses på som en saksbehandlingsfeil.

Hensynet til natur og miljø er godt ivaretatt
Staten sitt syn er også at de mener hensynet til natur og miljø og de lokale ringvirkningene av en eventuelle oljevirksomhet ved iskantsonen og de sårbare områdene er tilstrekkelig godt ivaretatt gjennom de rammene som er gitt gjennom forvaltningsplanene og petroleumsregelverket. Han viste blant annet til en lang rekke lover og reguleringer som skal sikre dette, deriblant forurensningsloven som omfatter utslipp til luft og vann. Han viste også til at det er gjennomføres høringsprosess forut for utvinningstillatelsene. At de miljøfaglige rådene i liten grad blir tatt hensyn til ble ikke problematisert eller kommentert av Wilhelmsen.

Når det gjelder negative konsekvenser som følge av klimaendringer mente Wilhelmsen at også dette er tilstrekkelig regulert og ivaretatt, som for eksempel gjennom CO2 avgiften og gjennom kvotesystemet hvor man har satt et tak for utslippene.

Utslippene av sot (såkalte black carbon) ved iskantsonen mente han heller ikke vil medføre betydelige negative konsekvenser og at det her kun er snakk om marginale negative effekter. Konklusjonen er at staten mener petroleumsvirksomhet i disse områdene er strengt regulert og det er et stort rom for å ivareta miljø i denne virksomheten:
– Dette er en gjennomregulert virksomhet hvor alle disse lovene og rammene har som formål å ivareta sikkerhet. Og en god ressursforvaltning.

Forslag om å stanse tildelingen av nye oljelisenser
Videre brukte staten tid på å gå gjennom den politiske prosessen med 23. konsesjonsrunde. Staten viste til at flere forslag om å stanse tildelingen av oljelisensene ble stemt ned av Stortinget med et bredt flertall. Det siste av disse forslagene kom etter Parisavtalen, med argumenter for at Parisavtalen burde få konsekvenser for norsk oljepolitikk. Advokat Wilhelmsen brukte også tid på å vise til resultatene fra 23. konsesjonsrunde og oljelisensene utdelt der.

Avslutningsvis gikk statens advokat gjennom nye utdelinger av oljelisenser etter 23. konsesjonsrunde, og de politiske forslagene om å stanse alt fra 24. konsesjonsrunde til å endre petroleumsskatteregimet. Her viste Wilhelmsen til at oljepolitikken har ligget fast og at det har vært et bredt flertall for å fortsette oljepolitikken som før.

14.11.2019

Dommerne har makta over framtida i hendene sine

Anken i klimasøksmålet er nå ferdig, og miljøorganisasjonene har tro på en mer positiv dom for klima og miljø fra lagmannsretten enn fra tingretten. Dommen forventes i slutten av desember.

Greenpeace og Natur og Ungdom har saksøkt staten for tildelingen av oljelisenser i Barentshavet gjennom 23. konsesjonsrunde. Naturvernforbundet og Besteforeldrenes klimaaksjon er partshjelpere. Miljøorganisasjonene argumenterte i Borgarting lagmannsrett for at vedtaket om oljeutvinning strider med retten til et levelig miljø gitt av Grunnlovens miljøparagraf 112. Organisasjonene mener vedtaket er ugyldig på grunn av hensynet til klimaet og sårbarheten til det lokale miljøet i Arktis, i tillegg er det gjort en rekke saksbehandlingsfeil som også medfører at vedtaket er ugyldig.

– For våre medlemmer er ikke klimakrisen noe fjernt. Flere har opplevd at husdyrene på gården måtte slaktes på grunn av fôrkrisa i fjor sommer, eller at venner og kjente blir tatt av skred på Svalbard på grunn av tinende permafrost. Ungdom har en følelse av at klimaendringene allerede har gått for langt, men at politikerne ikke prioriterer å stanse dem. Vår framtid ligger i deres hender, sa Gaute Eiterjord, leder i Natur og Ungdom, til dommerne.

– Siden Ekofisk kom i produksjon i 1971, har Norge i snart 50 år hentet opp over 15 milliarder tonn CO2, i form av olje og gass. Det har muliggjort en livsstil hvor vi har et mer enn dobbelt så høyt direkte karbonavtrykk per innbygger enn gjennomsnittsmennesket på jordkloden, sa Frode Pleym, leder i Greenpeace, i sin partsforklaring.

– Vi besteforeldre føler et ansvar for det vi har medvirket til, ikke bare for våre egne etterkommere, men for alle verdens innbyggere, sa Ketil Lund, representant for Besteforeldrenes klimaaksjon.

– 23. konsesjonsrunde bryter med Grunnlovens bestemmelse om at naturmangfoldet og produksjonsevnen bevares, også for framtidige generasjoner. Derfor har Naturvernforbundet gått inn som partshjelp i klimasøksmålet, sa Silje Ask Lundberg, leder i Naturvernforbundet.

Uenighet om Grunnloven

I tingretten fikk miljøorganisasjonene medhold i at Grunnlovens § 112 er en rettighetsbestemmelse, at det finnes en grense eller en «materiell skranke» som overskrides dersom miljøkonsekvensene er alvorlige nok. Dommen fra tingretten ga imidlertid ikke miljøorganisasjonene medhold i at den materielle skranken var overtrådt ved utlysningen av 23. konsesjonsrunde. I dommen står det at de aktuelle områdene ville stå for en «marginal» økning av norske utslipp. Miljøorganisasjonene har i anken forklart at alle utslipp, over hele kloden, er marginale. Marginale utslipp skaper klimakrisen.

– Er det lov å ødelegge kloden bare det skjer litt etter litt? spurte miljøorganisasjonenes advokat Cathrine Hambro i lagmannsretten.

Klimakrise ute av kontroll
Miljøorganisasjonene argumenterte med at global oppvarming på ingen måte er under kontroll, og kalte inn professorene Eystein Jansen, forskningsleder hos Bjerknessenteret, og Bjørn Samset fra Cicero som vitner. De vektla at norsk oljepolitikk styrer mot en verden med 4 graders oppvarming, selv om vi bør holde oss under 1,5 grader. Forskerne slo fast at de påviste fossile reservene i verden allerede overstiger det vi kan bruke om vi skal holde oss innenfor Parisavtalens mål. 

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted bestred ikke faktagrunnlaget som saksøkerne la frem om alvoret i klimakrisen, men var uenig i at man kan bruke miljøparagrafen til å sette en grense for norsk petroleumsvirksomhet, som Sejersted konsekvent beskrev som «Norges viktigste industri».

– Er det naturens og samfunnets tålegrenser, eller er de nye utvinningstillatelsene for petroleum langt inn i fremtiden, som skal utfordres? spurte advokat Cathrine Hambro. 

Ansvar for eksporterte utslipp

Tingretten mente at norske myndigheter ikke kan ta ansvar for utslipp som kommer fra forbrenningen av norskprodusert olje og gass som forbrennes i andre land. Regjeringsadvokaten argumenterte blant annet med at det ikke er slik det internasjonale klimasamarbeidet er bygget opp i dag, og at ansvaret må ligge i det landet hvor utslippene skjer. Miljøorganisasjonene mener at det er selve handlingene i Norge som fører til utslipp, uavhengig av hvor de forbrennes. Å skulle overse at norsk oljeproduksjon fører til utslipp globalt er å late som at klimakrisen ikke eksisterer.

Grove feil i de økonomiske vurderingene

Miljøorganisasjonene kalte inn professorene i samfunnsøkonomi, Knut Einar Rosendahl og Mads Greaker, som vitner. De viste at de økonomiske vurderingene gjort i forkant av 23. konsesjonsrunden inneholdt grove, grunnleggende feil. Hvis feilene rettes opp, og kostnader for CO2 taes med, kan oljeaktiviteten i Barentshavet sørøst i verste fall ha en negativ økonomisk gevinst, altså være en kostnad for samfunnet, på ni milliarder kroner.