Store summer av fellesskapets penger skal investeres når norsk økonomi skal sparkes i gang under og etter koronakrisen. Greenpeace mener at krisepakkene må brukes til å trygge velferdsstaten samtidig som vi skaper en grønn og rettferdig framtid for alle. Klimakampen kan ikke hvile nå.

Her er våre innspill til hva regjeringens krisepakker bør inneholde for å bygge en klimavennlig framtid.

Sammendrag

Regjeringen og Stortinget har en stor jobb foran seg med å utjevne det økonomiske sjokket Covid-19 og fall i oljeprisen har forårsaket. Ikke minst må de finne løsninger for de titusenvis av menneskene som nå har blitt permittert eller mistet jobben. Den pågående smittekrisen er akutt og krever raske tiltak, men tiltakene må også innrettes slik at de gjør oss i bedre stand til å takle den omfattende klima- og biomangfoldskrisen, og å sikre det norske samfunnet trygge arbeidsplasser på lang sikt. 

Regjeringen har, som sjefen for det internasjonale energibyrået (IEA) nylig påpekte, en enestående mulighet til å omstille Norge fra fossilt til fornybart, ruste landet til å takle de klimaendringene vi vet vi vil se mer til framover, omdanne økonomien og samfunnet vårt slik at det er karbonnøytralt og til å legge til rette for livsstilsendringer som er positive for miljøet og folkehelsen. Krisepakkene må brukes aktivt for å vri investeringene i miljøvennlig retning fremover.

Umiddelbare prosjekter som bør prioriteres

  1. Rulle ut skrivebordsklare forslag fra klimakur-utredningen.
  2. Stille miljø- og klimakrav ved lån som gis gjennom Statens obligasjonsfond eller med garanti fra staten, slik at hjelpen ikke går til investeringer i fossil energi eller infrastruktur, men bidrar til omstilling og gjør samfunnet mindre oljeavhengig. 
  3. Sikre at kollektivtrafikkselskaper, som nå lider av tapte billettinntekter grunnet koronaviruset, er i stand til å levere miljøvennlige transportløsninger med en gang samfunnet åpnes ved at de gis full kompensasjon for inntektsbortfall som følge av smittetiltak.
  4. Sørge for at Norges matsikkerhet er sikret i perioden fremover gjennom tiltak som legger til rette for at ledig arbeidskraft i økonomien kan lette på bortfallet av fremmedarbeidere i landbruket.
  5. Doble støtten til Enova, i tråd med forslaget fra Elektroforeningen og ti andre organisasjoner. Dette for å sikre at støtteordningen til installering av solcellepaneler, varmepumper og andre energieffektiviseringstiltak kan forlenges og forsterkes.

Prosjekter som bør prioriteres i de langsiktige stimuleringstiltakene

  1. Gjøre Norge mindre oljeavhengig gjennom en rettferdig omstilling fra fossilt til fornybart, hvor staten må ta en aktiv rolle for å bygge opp nye, fornybare næringer.
  2. Investeringer i offentlig transport, el-ladeinfrastruktur og sykkel- og jernbaneinfrastruktur for å få fart på mobiliteten vår inn i det 21. århundre.
  3. En landbrukspolitikk som legger til rette for økt produksjon av korn, frukt og grønnsaker, styrker selvforsyningsgraden og reduserer avhengigheten av soyaimport. 

Introduksjon

Verdens ledere tar grep for hindre at koronaviruset sprer seg, og tiltakene for å begrense pandemien fører til et lavere tempo i økonomien. Men at aktiviteten i økonomien går ned trenger ikke å være positivt for klimaet på sikt. Under tidligere finanskriser har fortsatt støtte til olje- og gasssektoren vært en del av krisepakkene som har blitt innført. For eksempel så man etter finanskrisen i 2008 at utslippene gjorde et kraftig hopp. 

I dag står verden overfor to andre store kriser: Klimakrisen og biomangfoldskrisen. I denne situasjonen må krisetiltak innrettes slik at tiltak for å løse ett problem ikke forsterker en annen krise. Vi har ikke råd til feilrettet eller manglende handling i den pågående klimakrisen eller biomangfoldskrisen, verken av hensyn til økonomien eller til miljøet.

Med oljeprisen i fritt fall, lavere etterspørsel i verdensmarkedet og massepermitteringer, trenger vi et krafttak for å skape nye grønne arbeidsplasser. Tiltakene må bidra til grønne arbeidsplasser og en grønn omstilling av det norske samfunnet. Det er viktig at Norge – særlig når vi ser økonomiens sårbarhet ved fallende oljepris – ikke vedder imot en løsning på klimakrisen ved å fortsette investeringer i olje- og gassektoren. Det betyr: Tiltak bør ikke gå til reduksjon i oljeskatt, redusert CO2-avgift, investeringer i fossil infrastruktur eller økte subsidier til oljeleting.

Tiltak bør i stedet gå til investeringer i utvikling av offshore vindkraft og annen fornybar energi og grønn landbasert industri. Investeringer i infrastruktur bør rettes mot tiltak som utbygging av allerede planlagte jernbaneprosjekter, samt prosjektering av høyhastighetstog og tiltak for å øke antallet togavganger rundt de store byene. 

I tillegg har den pågående krisen aktualisert debatten om Norges selvforsyningsgrad. Landbrukspolitikken må gi oss en mer selvforsynt matproduksjon, basert på økt produksjon av korn, frukt og grønnsaker til fordel for produksjon av varer basert på import av brasiliansk soya. Samlet gjør dette oss bedre i stand til å møte store samfunnsutfordringer i fremtiden og er helt avgjørende hvis vi skal unngå katastrofale klimaendringer.

Rettferdig omstilling fra fossilt til fornybart

Det kraftige fallet i oljeprisen skyldes ikke bare koronakrisen. Det er også forsterket av sammenbruddet i OPEC+-samarbeidet. Oljelagrene fyller seg nå opp, og på sikt vil også fornybar energi være i direkte konkurranse med fossil energi mange steder. Dette vil kunne føre til lignende utfordringer i oljemarkedet. Ingen kan sikkert spå oljeprisen, men det er grunn til å forvente, og smart å ta høyde for, at oljeprisen kan holde seg lav lenge.

Fornybarmarkedet har ikke kollapset på samme måte som oljemarkedet. Samtidig som oljeselskaper nå fryser prosjekter er dette en unik anledning til å satse på fornybar energi. Dette er et viktig ledd i arbeidet med å skape en rettferdig omstilling fra fossilt til fornybart i Norge. Utviklingen hvor norsk økonomi blir mer avhengig av olje, samtidig som den finansielle klimarisikoen knyttet til fossil energi øker, vil skape store problemer for norsk økonomi og arbeidsplasser.

Vi ber regjeringen og Stortinget om å:

  • Stanse tildelingen av alle nye oljelisenser for å gi en klar retning om at veien videre er fornybar. Med fallet i oljeprisen er det særlig gode grunner til å avstå fra å tildele lisenser i områder med høye kostnader, slik som i Barentshavet.
  • Sette et mål om å bygge ut minimum 3 GW offshore havvind på norsk sokkel innen 2030, og bidra til målet gjennom statlige støtteordninger. Dette må også sees i sammenheng med koordinerte programmer for å vri leverandørindustrien fra olje til fornybar, med mål om å ta en like stor andel av det fornybare markedet som Norge i dag har i olje. Ifølge en Menon-rapport er det et potensiale for 128.000 årsverk tilknyttet offshore havvind.
  • Bruke den ventede stortingsmeldingen om vindkraft til å legge til rette for fortsatt utbygging av vindkraft på land, i områder hvor man kan unngå inngrep i urørt natur og konflikter med reinbeitedistrikter.
  • Endre kraftskatteregimet for å legge til rette for økte investeringer i effektivisering og fornyelse av norske vannkraftverk. Det kan ifølge Energi Norge utløse 15.000 årsverk frem mot 2030.
  • Styrke Enovas støtteordninger for miljøtiltak i industri og anlegg, og på den måten bidra til økte investeringer i miljøvennlig industri i Norge.
  • Gi tydelig signal til Equinor om at målet om tidobling av fornybarkapasiteten innen 2026 må ligge fast. Det vil skape nye grønne arbeidsplasser.
  • Innføre krav om at både dekket og hele betongunderstellet til utrangerte oljeinstallasjoner tas til land for materialgjenvinning. På Statfjord A-feltet planlegges det nå for at understellet skal bli stående igjen på havbunnen når produksjonen avsluttes. Fjerning vil kunne generere minst 4100 årsverk over fem år.

Oppgradering av offentlige sektorer og infrastruktur 

Regjeringen og Stortinget kan stimulere økonomien gjennom en statlig satsing for å avkarbonisere samfunnet også utenfor næringslivet og å ruste norsk infrastruktur til å møte klimakrisen. En satsing på utvidelse av infrastruktur og utbygging av kollektivtrafikk vil bidra positivt til å skape nye arbeidsplasser. 

Tiltak innen samferdsel bør innebære å:

  • Fremskynde allerede planlagt utbygging og oppgradering av jernbane, ved eksempelvis å forsere utbyggingen av dobbeltspor på intercity-nettverket på Østlandet og få fortgang i sammenkoblingen av Sørlandsbanen og Vestfoldbanen.
  • Øke investeringene i vedlikehold, og utnytte det reduserte passasjertrykket på jernbanen som følge av smitteverntiltak til å fremskynde eksisterende utbyggingsplaner. 
  • Øke bevilgningene fra staten til bymiljø- og byvekstavtalene for å styrke utbygging av kollektivtransport og sykkelfelt tilknyttet de store byene.
  • Begynne prosjektering av hurtig- eller lyntog mellom de store byene i Sør-Norge, samt fra Oslo til Göteborg og Stockholm.
  • Igangsette planlegging av jernbanetilknytning mellom Narvik og Tromsø. 

Tiltak innen infrastruktur bør innebære å:

  • Styrke ENOVAs program for støtte til utbygging av el-ladeinfrastruktur for å sørge for økt utbygging som sikrer tilgjengelig og tilstrekkelig ladeinfrastruktur over hele landet innen 2025.
  • Pålegge at man ved nybygging eller restaurering av offentlige bygg installerer solcellepanel der det er mulig.
  • Styrke Miljødirektoratets klimasatsprogram, slik at flere kommuner og fylkeskommuner får midler til å rulle ut klimatiltak som ligger klare, men mangler støtte til gjennomføring.
  • Øke støtten til å bygge ut utslippsfrie ferger og hurtigbåter, og sikre at fylkeskommuner prioriterer nullutslippsløsninger i nye anbud.
  • Oppgradere vann- og avløpssystemer i store byer, og tilpasse systemene til å kunne håndtere ekstremnedbør, som vi vil komme til å oppleve mer av.
  • Opprette støtteordninger med mål om å restaurere betydelige arealer med natur, for å sikre naturens hjelp i møte med mer ekstremvær. Dette kan gjelde grøftede myrer (som dermed har svekket evne til å binde og lagre karbon og dempe flom), ødelagte bekker og elver, gjengrodd kulturlandskap, flatehogd skog, veikanter med fremmede arter og gressørkener i parker og grøntanlegg.

Styrke matsikkerheten og sikre et mer bærekraftig landbruk

Koronautbruddet kan få store konsekvenser for norsk matproduksjon. Det norske landbruket trues av bemanningsmangel grunnet innreiseforbud for gjestearbeidere, og den svekkede kronekursen reduserer kjøpekraften på importvarer for norske forbrukere, bønder og matprodusenter. Det er også mulig å se for seg at enkeltland vil innføre restriksjoner på viktige innsatsfaktorer som soya i det norske landbruket. Skulle soyaimporten som kjøtt- og oppdrettsnæringen er avhengig av strupes, vil det få store konsekvenser for disse næringene. 

Virusutbruddet er en betimelig påminnelse om hvor fort en krise i verdensmarkedet kan oppstå. Det er derfor også en anledning til å styrke matsikkerheten ved å øke norsk selvforsyningsgrad og redusere avhengigheten av importerte fôrvarer som soya, som også har stor og negativ påvirkning på miljøet og hvor produksjonen er koblet til tap av regnskog i Brasil. 

For å gjøre det må regjeringen og Stortinget sørge for å: 

  • Øke tilskuddene til å holde dyrkbar mark i hevd, og legge til rette for rask omstilling av norsk landbruk i retning redusert soyaforbruk.
  • Redusere avhengigheten av importerte fôrvarer ved å legge til rette for mindre produksjon av kjøtt og stimulere til bruk av alternativer til soyabasert fôr i kjøtt- og oppdrettsnæringen.
  • Sikre en overgang til et mer plantebasert jordbruk ved å gi grøntsektoren bedre rammevilkår og styrke subsidier til grønnsaker, matkorn, frukt og bær.