NRK viser tirsdag kveld en ny dokumentarfilm om norsk hvalfangst. Filmen er blant annet finansiert av Fiskeridepartementet, og fremstår som en underlig blanding av fangstdagbok fra havet, med sterke bilder fra fangst og skadeskyting av blant annet drektige vågehval, ulike aksjoner, påstander fra hvalfangstlobbyen om at hvalene spiser for mye fisk og nokså ukritisk markedsføring av hvalprodukter fra den Møre-baserte familiebedriften Myklebust.

Bilde av vågehval utenfor Barensthavet

Som den nye dokumentarfilmen viser, er Norge sammen med Japan og Island et av tre land i verden som fortsatt insisterer på å fange hval, etter at tidligere tiders massive fangst, der blant annet Norge spilte en avgjørende rolle, holdt på å utrydde alle de store hvalartene fram til 80-tallet.

Den internasjonale hvalfangstkommisjonen IWC vedtok i 1982 forbud mot kommersiell hvalfangst. Norge reserverte seg mot vedtaket, og gjenopptok kommersiell hvalfangst fra 1993, som et forsøk på å demonstrere at regjeringen ville forsvare «nasjonal sjølråderett». Under EU-kampen var dette et viktig virkemiddel for å bevare Arbeiderpartiets troverdighet langs kysten.

Greenpeace protesterte mot den norske hvalfangsten på ulike måter på 80- og 90-tallet. Noen metoder fungerte dårlig i Norge, og de internasjonale protestene mot norsk hvalfangst bidro i betydelig grad til utviklingen av en norsk motreaksjon, en «hvalfangst-nasjonalisme» der hvalfangst ble brukt som en «viktig norsk kulturell verdi». På midten av 90-tallet var T-skjorteselgerne med hvalfangst- og vikingmotiver med teksten «intelligent food for intelligent people» populære på Karl Johan.

I dag er norsk hvalfangst en døende næring. De årlige kvotene blir ikke tatt, markedet er svært svakt, stadig færre hvalfangst-skuter reiser på fangst og stadig flere hvalfangerne går av med pensjon. Opp til 750 vågehval blir tatt langs norskekysten per år, og fangsten sysselsetter mindre enn 100 årsverk.

Greenpeace mener fortsatt det er galt at Norge bryter med de internasjonale avtalene mot kommersiell fangst, galt å drepe hval og svært galt å skyte gravide hvaler. Det er også feil å påstå at mer hvalfangst vil gi mer fisk i havet, eller at redusert fettlag skyldes matmangel.

Med erfaringene fra tidligere tror vi likevel at vi for tiden gjør mer for hvalen ved å unngå konfrontasjoner som skaper økt oppmerksomhet om denne aktiviteten. Det er også svært mange og store miljøutfordringer å håndtere for norsk og internasjonal miljøbevegelse. Sammenliknet med situasjonen på 80-tallet, da de fleste store hvalbestandene var nær kollaps, er hvalfangst-saken i stor grad nå vunnet – og det er andre faktorer som avgjør om de store hvalene vil overleve tidligere tiders rovdrift eller ikke.

Vi fokuserer derfor i dag mesteparten av vår miljøinnsats på andre saker. Både klimaendringer, oljeboring, overfiske og plastforurensing er i dag større trusler mot hvalbestandene og det øvrige livet i havet enn Norges gjenværende og helt unødvendige hvalfangst. Dersom hvalfangsten skulle øke og på nytt bli en trussel mot bestandene, vil vi selvsagt måtte revurdere prioriteringene. Når det gjelder fangst av drektige hvaler har vi krevd opprydning i dette.

– Truls Gulowsen