Tidligere i høst var jeg i Matadi i den Demokratiske Republikken Kongo. Greenpeace hadde seilt det største av sine tre skip, Esperanza, opp kongofloden for å fortelle verden om et nytt funn: den enorme torvmyra som ligger under den Kongolesiske regnskogen.

Forskerne som hadde oppdaget torvmyra kom ombord Greenpeace-skipet og fortalte lokale nysgjerrige, internasjonal presse, urbefolkning fra regnskogen, og politikere om tovrmyra og hva den betyr for verdens klima.  

Torvmyr består av gammelt plantemateriale som faller på bakken, kunne de fortelle. I torvmyr er det så vått og så lite oksygen at plantemateriale aldri helt råtner eller blir omdannet. Karbon som opprinnelig var i planter ender dermed opp i myra. Slik bygger det seg gradvis opp et enormt karbonlager.

I Kongo har dette foregått i over 10 000 år slo forskerne fast.  De har beregnet at det finnes 30 milliarder tonn karbon under like under bakken i regnskogen fordelt på et områder på størrelse med England. Tørker myra ut slippes karbonet ut og danner like mye klimagasser som hele verdens totale utslipp i tre år!

Beskjeden fra forskerne var klar: dette er en karbonbombe! Hvis økosystemet som beskytter torvmyra ødelegges, vil karbon slippes ut i luften og bli til CO2 – den vanligste klimagassen. Det vil være en katastrofe for klimaet og for regnskogen. Men holdes torvmyra intakt vil den bidra til å ta karbon ut av lufta og legge det i bakken og dermed begrense klimaendringene.

Det er to trusler mot torvmyra: det ene er store palmeoljeplantasjer som kan tørke ut myra. Det andre er industriell hogst og tømmerveier som kan endre retnginen på vannstrømmingene og ødelegge økosystemet som beskytter regnskogen.

Jeg så den Kongolesiske miljøministeren følge alvorlig med på presentasjonen fra forskerne. Han trakk ikke en mine. Representanter fra urbefolkningen nikket anerkjennende. De bor i disse områdene og kjenner igjen beskrivelsene fra forskerne. Det er mange som vil ta vare på regnskogen, men også mange som ønsker å tjene penger på ressursene som finnes der, spesielt tømmer og industrielt jordbruk. På skipet til Greenpeace diskuterte vi hva som må gjøres for å beskytte skogen og myra. Forskerne er tydelige i sin oppfatning: det beste dere kan gjøre er å la skogen være. Den klarer seg utmerket alene. Urbefolkningen som allerede bor gjør ingen skade. Tvert imot besitter de verdifull kunnskap om skogen og alt som finnes der.

I Greenpeace er vi enige. Skal vi redde regnskogen er det best å ikke hugge den ned, bygge veier som deler skogen opp eller svi av områder for å lage plantasjer. Vi må heller gi urbefolkningen midler til å beskytte skogen på vegne av hele verden.

Derfor var Greenpeace i Kongo med Esperanza for å kjempe for regnskogen. Vi samler folk fra hele verden for å fortelle om hva som er ferd med å skje. Dessuten sier vi høyt i fra når vi avdekker tvilsomme forretninger og bånd mellom selskaper og politikere. Det er en rolle som få andre organisasjoner klarer, men fordi vi er støttet av medlemmer og ikke stater eller selskaper tør vi å ta sjanser og gjøre det som er nødvendig.

Å redde regnskogen er en enorm oppgave, men det er også ubeskrivelig viktig. Skal vi fortsette å ha bonobo-aper, skogelefanter, sjimpanser og et levelig klima på kloden vår må vi ha en sunn regnskog. Derfor kjente jeg på alvoret når jeg kikket utover den mektige kongofloden som rant forbi skipet. Men engasjementet i lokalbefolkningen og kampviljen til mine kollegaer i Greenpeace fylte meg med glede og håp. Med god hjelp kan vi redde regnskogen. Det er jeg overbevist om. Så hjertelig takk for dere støtte!  Den betyr enormt mye for oss og for regnskogen.   

Beste hilsener, 

Esben