Vil du gjøre mer?
#Klimasøksmål #Olje Klimasøksmålet: Ja til et oljefritt Arktis!

Klimasøksmålet er historisk. Greenpeace og andre miljøorganisasjoner møter staten i Høyesterett 4. november 2020. Les våre artikler om klimasøksmålet

Vær med ×
Den 18 år gamle klimaaktivisten og rådgiveren Mya-Rose Craig på et isflak i Arktis som del av verdens nordligste klimastreik på 82,2° nord. Et Greenpeace-team er I Arktis for å dokumentere klimakrisens påvirkning og undersøke det marine livet i regionen.

Jeg befinner meg i Arktis for å være vitne til det årlige sjøisminimumet – øyeblikket der den arktiske sjøisen smelter ned til sitt laveste punkt hvert år, før det utvider seg igjen.

Utbredelsen av sjøis er et nøkkeltegn for Arktis’ helse. I år var utbredelsen på sitt nest laveste punkt noensinne, noe som følger mønsteret fra de siste årene: Arktis krymper mer og mer. Vi har denne isen bare i noen få tiår, maks, og kortere enn min levetid, hvis vi fortsetter slik vi har gjort. Dette føltes altfor virkelig da vi seilte gjennom åpent hav der det en gang lå tykk is.

Arktis må beskyttes

Jeg strevde med å ta innover meg omfanget av istapet. Det jeg raskt innså var at folk allerede prøver å utnytte disse åpne og isfrie farvannene med destruktivt fiske og annen industriaktivitet. For meg føles det som et dobbelt nederlag når folk ikke bare lar skaden skje, men også fortsetter å påføre skade. Det vil være en enorm tragedie om man ikke gjør noe for å beskytte disse områdene. Det er det minste menneskeheten kan gjøre etter gradvis å ha redusert beskyttelsen den arktiske sjøisen en gang ga oss.

Når jeg står på dekk på Greenpeace-skipet Arctic Sunrise, fullstendig isolert fra resten av verden, og kikker ut over et hav av is som hele tiden forandrer seg, er det vanskelig å huske at den langsomme ødeleggelsen av Arktis påvirker folk på den andre siden av planeten mens hjemmene deres langsomt oversvømmes av smeltende isbreer. En av de mange urettene klimakrisen har medført er at det ofte er menneskene som har bidratt minst til krisen som rammes hardest. Det globale nord har skapt dette problemet, og er allerede i ferd med å lure seg unna kostnaden og smerten det påfører mennesker i det globale sør.

LES OGSÅ: Veien videre for en global havavtale

Rådgiver Sarah Methven (t.v.) og Mya-Rose Craig lager skilt til verdens nordligste klimastreik om bord på Arctic Sunrise.

Istap i nord, ekstremvær i sør

Jeg har familie i Bangladesh, og de lider allerede på grunn av klimakrisen. Det er fire millioner klimaflyktninger i hovedstaden Dhaka, og flere ankommer hele tiden. Selv i min livstid har jeg merket forandringene, idet flere tyfoner herjer kystlinjen og flere flommer skyller vekk avlinger og hjem. I fjor fikk familiemedlemmer i landsbyen til bestefaren min rismarkene sine ødelagt av en flom som kom utenom sesongen. De ble etterlatt uten mat og uten ris som kunne plantes til neste års avlinger. De ville ha sultet om vi ikke hadde hatt mulighet til å sende dem penger. Det finnes millioner av historier som denne.

Men det som gjør meg sintest er at alt dette var og er fullstendig mulig å forhindre – og den eneste grunnen til at det ikke blir det skyldes sterke interesser i ødeleggelsen av planeten vår, enten det måtte gjelde at de vil fortsette å lete etter mer olje eller klør etter at Arktis skal bli helt isfritt slik at det kan bli en motorvei for skipsfart. I et halvt århundre har folk, inludert politikere og statsleder, visst om klimasammenbruddet og likevel nektet å gjøre noe. I vegrer meg for å tenke på hvilken tilstand planeten vil være i om vi fortsetter på denne stien i femti nye år, og fortsetter å prioritere penger over alt annet, mens fremtiden min smelter ned i sluket.

LES OGSÅ: Klimasøksmålet: 7 ting du må vite

Den 18 år gamle klimaaktivisten og rådgiveren Mya-Rose Craig streiker på et isflak i Arktis. I bakgrunnen sees Greenpeace-skipet Arctic Sunrise.

Tiden for handling er nå

Mens jeg satt alene på et smeltende isflak midt på havet, knuget jeg meg til budskapet mitt, “Ungdomsstreik for klimaet”, og håpet at det kunne få folk til å våkne opp og følge med. Jeg ville formidle alt sinnet og fortvilelsen jeg føler for fremtiden til de som har makt. De unges streikebevegelse har vært revolusjonær i den forstand at den har gitt unge folk en stemme og nok politisk makt til å vise at dette er en absolutt prioritet for oss. Det faktum at både voksne og pressen har begynt å lytte er nok til å gi meg håp for fremtiden og fortsette å kjempe.

Å lene seg tilbake og håpe at problemet forsvinner er ikke en mulighet når det faktisk er fremtiden min som forsvinner. Det er ingen tid å miste. Vi må handle nå.

Mya-Rose Craig er en ung klimaaktivist fra Storbritannia. Hun er for tiden om bord på Arctic Sunrise for å bevitne sjøisminimumet, i år det nest laveste noensinne, og for å være en stemme for unge gjennom ungdomsstreiken sin – historiens nordligste.