Tyske Greenpeace-aktivister protesterer mot en karbonfangstlov i Hannover, Tyskland. Foto: © Michael Löwa / Greenpeace
Skal vi begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader må vi gå bort fra fossile energikilder som olje, kull og gass. Karbonfangst og -lagring er et sidespor som kan gjøre veien til nullutslipp vanskeligere.

Klimakrisen er vår tids største utfordring. Skal vi unngå de verste effektene av klimakrisen må vi begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Klimaforskerne har laget flere scenarioer for hvordan vi kan få til dette. De fleste scenarioene forutsetter utstrakt bruk av karbonfangst og -lagring (også kjent som CCS) og i mange tilfeller også negative utslipp. 

Les Climate Action Networks fullstendige posisjon på CCS, som Greenpeace støtter

Til tross for flere tiår med dyr forskning på CCS, har vi ennå ikke nådd et steg i utviklingen der vi har fått prøvd ut teknologien i større kommersielle prosjekter. Samtidig har prisen på fornybar energi rast de siste årene, og er nå den billigste energikilden i to tredjedeler av verden. Dette viser at vi heldigvis kan stanse klimakrisen uten å være avhengige av CCS, noe også enkelte av klimaforskernes scenarioer viser.

Vi må ta problemet – og utslippene – ved roten

Skal vi stanse de verste effektene av klimakrisen sier forskerne at verden må være i netto nullutslipp innen 2050, altså at det ikke slippes ut mer CO2 enn det tas opp i naturen. En fremgangsmåte kan da være å fortsette å brenne kull, olje og gass, og satse på å lagre klimagassutslippene i stedet for å slippe de ut i atmosfæren med bruk av CCS, selv om teknologien ikke er ferdigutviklet. Alternativt kan vi gjennomføre en storstilt avkarbonisering av økonomien vår, ta problemet ved roten, og slutte å forbrenne fossil energi en gang for alle. 

Les også: Hva skal vi leve av etter olja?

Med en rettferdig omstilling fra fossilt til fornybart kan verden nå klimamålene. I tillegg til en overgang til 100 prosent fornybare energikilder, trenger vi tiltak både for å spare på energien og for å bruke den mer effektivt. 

Noen mener at vi trenger CCS for å hanskes med utslipp fra forbrenning av avfall. I Oslo er det for eksempel en pågående debatt om å ta i bruk CCS på avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud. En mer bærekraftig løsning på disse utslippene er å redusere forbruket vårt, minimere avfallsmengdene og oppnå en sirkulær økonomi der alle ressurser utnyttes best mulig over tid.

Saken fortsetter etter bildet

Greenpeace i aksjon mot en ExxonMobil-oljeplattform i Ølen i Rogaland, 2014. Oljeplattformen skulle senere tas i bruk i den russiske delen av Arktis. Foto: Will Rose / Greenpeace
Problemer med CCS 

At CCS er en uprøvd teknologi er et stort problem. Om verden låser seg til store klimagassutslipp framover, for eksempel ved å dele ut nye oljelisenser, er vi avhengige av at man i framtiden lykkes med CCS. Regningen for klimakuttene dyttes dermed over på framtidige generasjoner, som ikke har noe annet valg enn å finne en måte å lykkes på. Alternativet vil være at klimakrisen løper løpsk. Dette viser klart og tydelig at CCS ikke er et argument for å fortsette å lete etter mer olje og gass. Verden har allerede funnet mer enn klimaet tåler.

Et annet problem med CCS er at fangst og lagring av CO2 er svært energikrevende. Studier viser at CCS vil øke energibehovet med 15-25 prosent. I en verden hvor millioner av mennesker ikke har tilgang på energi er dette en kjempeutfordring.

Lagringen av CO2 er også et problem. Skal CCS redde oss fra klimakrisen, er vi avhengige av at den lagrede gassen ikke plutselig slipper ut igjen. Det finnes steder som er godt egnet for lagring, hvor risikoen for CO2-lekkasjer er lav. Men med økt utbredelse av teknologien vil man kunne få et press for å lagre CO2 i reservoarer med større risiko for lekkasjer. En annen utfordring knyttet til lagringen er hvem som har ansvaret for vedlikehold av lagringssteder. CO2-en må lagres permanent, og det er vanskelig å se for seg at selskaper som i dag tar betalt for å lagre CO2 kan garantere for vedlikeholdet på lang sikt.  

Prisfallet på fornybar energi gjør også at bruken av CCS på kull- eller gasskraftverk ikke kan konkurrere på pris med lavutslippsløsninger. I andre CO2-intensive industrier, for eksempel sementproduksjon, er også alternativer på frammarsj. Da blir spørsmålet om man skal bruke penger på å forske videre på CCS, eller på å utvikle alternativer som gjør at man ikke trenger CCS.

Negative utslipp

Norsk oljeproduksjon lener seg på at vi får til negative utslipp i framtiden. En nevnt måte å gjøre dette på er å forbrenne biomasse, for så å fange og lagre CO2-en fra prosessen. Problemet med denne teknologien er at vi ikke har nok land å dyrke biomasse på. Om man skal få til negative utslipp i tråd med enkelte av klimascenarioene, må opptil halvparten av all dyrkbar mark brukes til dette formålet. Det er uakseptabelt, siden vi vet at verden må fø flere mennesker enn vi klarer i dag. En annen måte å få til negative utslipp på, er ved å suge CO2 ut av atmosfæren. Dette er en energikrevende prosess, som fortsatt ikke har blitt utviklet i kommersiell skala.

Løsningen

Skal vi klare å innfri klimamålene verden har samlet seg om, må vi avkarbonisere økonomien vår. Vi må få til en rettferdig omstilling fra fossilt til fornybart, hvor det satses hardt på energieffektivisering og -sparing. I stedet for å forske på og utvikle en teknologi som brukes som påskudd for å forlenge fossilalderen, må verden forske på utslippsfrie alternativer og investere i de grønne løsningene som allerede kutter utslipp. Om vi begynner i dag har vi fortsatt muligheten til å begrense klimakrisen.

Les mer om vårt syn på fornybar energi her.