Maskin som brukes til gruvedrift på havbunnen. Selskapet Global Sea Mineral Resources (GSR) tester for tiden gruveutstyr i Stillehavet, med sikte på framtidig kommersiell utvinning av mineraler fra havbunnen.
Maskin som brukes til gruvedrift på havbunnen. Selskapet Global Sea Mineral Resources (GSR) tester for tiden gruveutstyr i Stillehavet, med sikte på framtidig kommersiell utvinning av mineraler fra havbunnen.
© Marten van Dijl / Greenpeace

Gruvedrift på havbunnen er en ny trussel mot livet i havet. Her svarer vi på åtte vanlige misforståelser om gruvedrift på havbunnen.

1. “Vi trenger havbunnsmineraler til alle batteriene, vindmøllene, solcellepanelene og andre teknologier i det grønne skiftet.”

Vi trenger ikke gruvedrift på havbunnen, og det er det ikke bare Greenpeace som mener. Noen av verdens største teknologi- og bilselskaper nekter å bruke mineraler fra havbunnen, fordi det er en så ødeleggende virksomhet. Google, Samsung, Volvo og BMW er blant selskapene som ber om at gruvedrift på havbunnen stanses

Mineraler kan resirkuleres

Tesla benytter seg allerede av batterier uten kobolt og nikkel, som er to av mineralene gruveindustrien påstår vi trenger å ødelegge havbunnen for. I tillegg til at ny og bedret batteriteknologi reduserer etterspørselen etter disse mineralene, er det også store verdier å hente i å resirkulere mineraler og metaller som allerede er i omløp. Store mengder verdifulle materialer kastes hvert år, til ingen nytte. En fersk undersøkelse gir for eksempel et konservativt estimat av at minst 16.000 tonn kobolt går tapt hvert år. Dette tilsvarer om lag 10 prosent av den årlige koboltproduksjonen globalt.

Etterspørselen for mineraler kan halveres med mer sirkulær økonomi

I en SINTEF-rapport fra 2022 pekes det på at teknologiske fremskritt og strategiske grep for å gjøre økonomien mer sirkulær kan halvere den globale totale etterspørselen etter mineraler innen 2050. Videre viser rapporten at økt innsamling og resirkulering av produkter og infrastruktur kan dekke 20 prosent av den gjenværende etterspørselen av mineraler. Dette innebærer at innen 2050 kan behovet for mineraler for grønn omstilling i all hovedsak dekkes av resirkulerte mineraler.

2. “Dersom vi ikke henter mineraler fra havbunnen, trenger vi flere gruver på land. Det er dårligere for miljøet, men også menneskerettigheter.”

Det er ingen enten-eller her. Vi må stanse både menneskerettighetsbrudd og rasering av naturen. Vi må lage verdikjeder som er bærekraftige både miljømessig og sosialt. Det gjør vi ikke ved å pløye opp havbunnen, men ved å resirkulere de enorme tapte verdiene i mineraler og metaller som kastes, og ved å videreutvikle mindre ressurskrevende teknologiske løsninger. 

3. “All utvinning av naturressurser vil gjøre skade på naturen. Det viktigste er at man finner ut hvilken mengde skade som er akseptabel.”

Regjeringen skriver selv i stortingsmeldingen at vi vet for lite om både teknologien som skal brukes og økosystemene på dyphavet til å gjøre gode vurderinger av hvilke avbøtende tiltak som er nødvendige ved eventuell gruvedrift. Under 1 prosent av åpningsområdet er kartlagt. Kunnskapsmanglene er fortsatt så store at det er absurd å foreslå at dette skal skje parallelt med letevirksomhet. Vi vet blant annet ikke hva letevirksomhet vil innebære, eller hvilke konsekvenser dette kan få for økosystemene på dyphavet. Da kan vi ikke åpne for både leting og utvinning. 

LES ARTIKKELEN: Er gruvedrift på havbunnen en god idé? Vi spurte en havforsker

4. “Hvis problemet er at vi har for lite kunnskap om havbunnen, vil en åpning av sokkelen gi oss mer kunnskap.”

Miljødirektoratet advarer mot gruvedrift på havbunnen

Det er ikke bare miljøbevegelsen som mener at vi har for lite kunnskap. Miljødirektoratet skriver i sitt høringssvar at de mener at de juridiske kravene til konsekvensutredningen ikke er oppfylt. Det er en av historiens sterkeste uttalelser fra direktoratet, og burde vært spikeren i kista for stortingsmeldingen. Vi er dypt bekymret for disse signalene regjeringen sender om at de ønsker å uthule den norske miljøforvaltningen. Vi er inne i et avgjørende tiår for naturen og klimaet. Det er ikke tiden for å kaste føre-var-prinsippet på sjøen. 

Ingen klar grense mellom leting og mineralutvinning

I havbunnsmineralloven finnes det ingen avklart grense mellom hva leting og utvinning er. Akkurat nå er mindre enn 1 prosent av området som foreslås åpnet kartlagt. Vi vet så lite om både økosystemene på havbunnen og teknologien som skal brukes at det er umulig å vurdere hvilke avbøtende tiltak som trengs. Derfor advarer blant annet Universitetet i Bergen mot å åpne for både leting og utvinning. 

Kartleggingen vil være avhengig av selskapenes økonomi

I Stortingsmeldingen står det at kravene til hvor mye naturkartlegging selskapene skal gjøre i forbindelse med leteaktivitet, ikke kan være så “byrdefulle” at det går på bekostning av letingens lønnsomhet. Altså er det selskapenes økonomi som vil styre hvor god kartleggingen av dyphavet blir. Det er altså ingen garanti for at en åpning for leting og utvinning vil føre til at de enorme kunnskapshullene tettes. Det en åpning vil garantere, er at vår siste villmark vil oppleve helt nye forstyrrelser, med uante konsekvenser for økosystemene som finnes der.

Dårlige til å ta høyde for miljøkrav

Norsk forvaltning er historisk elendig på å ta høyde for miljøkrav. Dette kommer tydelig frem gjennom manglende konsekvensutredninger både i olje- og vindkraftbransjen, selv etter flere dommer fra Høyesterett. Det er ingen tegn til at forvaltningen av havbunnsmineraler skulle foregå noe annerledes. Tvert i mot, i september 2023 løste regjeringen de forvaltningsmessige utfordringene ved å bare bytte navn på de eksisterende Petroleumstilsynet og Oljedirektoratet, og legge gruvedrift på havbunnen inn under disse instansene.

Signer: Stopp gruvedrift på havbunnen

Vi må stoppe gruvedrift på havbunnen. Vi er allerede flere hundre tusen mennesker som står sammen mot den nye skadelige industrien. Bli med, signer oppropet.

Vær med

5. “Vi trenger nye industrier etter olja. Derfor trenger vi gruvedrift på havbunnen.”

Teknologien som skal brukes til gruvedrift på havbunnen, er fortsatt på utviklingsstadiet. Gruvedriften skal skje på flere tusen meters dyp, men styres fra skip på havoverflaten. Det vil kreve enorme ressurser å utvikle denne teknologien. Disse ressursene vil komme på bekostning av forskning og utvikling på andre typer teknologi vi trenger til det grønne skiftet. Det er knyttet stor usikkerhet til hvorvidt gruvedrift på havbunnen noen gang kommer til å bli lønnsom. Derfor er det liten grunn til å tro at gruvedrift på havbunnen kan bli en ny oljenæring for Norge. 

LES OGSÅ: Gruvedrift på havbunnen: alt du må vite

6. “Med Norges offshorekompetanse kan vi utøve den sikreste formen for gruvedrift på havbunnen, det er langt bedre at vi gjør det enn andre uten denne kompetansen.”

Det er store forskjeller mellom gruvedrift på havbunnen og petroleumsvirksomhet. Gruvedriften er planlagt på langt større dyp og lenger fra land der petroleumsaktiviteten foregår i dag. 

Teknologien som skal brukes til gruvedrift på havbunnen er fortsatt under utvikling, og det er ikke gitt at denne lar seg direkte overføre fra petroleumsnæringen. Videre vil en satsing på gruvedrift på havbunnen innebære at offshorekompetansen brukes der, framfor til å utvikle andre grønne løsninger til havs, deriblant havvind.

7. “I dag er vi avhengig av import av mineraler fra blant annet Kina, vi må bli selvforsynte med mineraler.”

Norges nærmeste partner, EU, vil ikke ha gruvedrift på havbunnen. EU-parlamentet ba om et moratorium for gruvedrift på havbunnen i mai 2022. Mineraler fra gruvedrift på havbunnen er heller ikke en del av mineralstrategien til EU. Det er lite som tyder på at våre sikkerhetspolitiske partnere er særlig interessert i at Norge satser på denne industrien. Tvert imot er det stadig flere av våre allierte som har sluttet seg til alliansen mot denne destruktive næringen. 

Gruvedrift på havbunnen vil ikke komme i gang på kommersiell skala før på 2030-tallet. Da skal vi allerede ha kommet langt inn i det grønne skiftet. Disse mineralene vil altså komme for sent.  

Ved å åpne for gruvedrift på havbunnen spenner Norge bein på oss selv i arbeidet for bærekraftig forvaltning av hav. Istedenfor å styrke samarbeidet vårt med andre land nå som vi er midt i et kritisk tiår for naturen og klimaet, svekker vi vår troverdighet i internasjonal sammenheng. 

8. “Det er sikkerhetspolitisk og geopolitisk viktig å begynne med gruvedrift på havbunnen.”

Norge risikerer faktisk å skape geopolitiske spenninger dersom vi insisterer på å drive med gruvevirksomhet på dyphavet nær Svalbard og i Arktis. Svalbardtraktaten anerkjenner Norges suverenitet over Svalbard og Bjørnøya. Samtidig slår traktaten fast at selskaper og borgere i de andre partslandene har de samme rettighetene til fiskeri, handel, maritim-, industri- og gruvevirksomhet i området. Norge er også forpliktet til å respektere og bevare naturmiljøet på Svalbard.

Disputter og uenigheter mellom Norge og andre parter, særlig Russland, om tilgang til kontinentalsokkelen, havet og naturressurser i Arktis er ikke noe nytt. Russland har den største fiskekvoten i de Arktiske områdene som overlapper med det foreslåtte gruveområdet. Gruvevirksomheten vil antagelig påvirke også selve vannsøylen i området, ved å røre opp partikkelskyer og sedimenter fra havbunnen. Russland anerkjenner ikke engang Norges rett til å regulere fisket i Barentshavet. Norsk gruvevirksomhet på dyphavet i disse områdene kan øke disse geopolitiske spenningene. 

Slik kan du bli med og stoppe gruvedrift på havbunnen

1. Spre budskapet på sosiale medier: InstagramFacebook og Twitter

2. Signer oppropet mot gruvedrift på havbunnen

3. Bli med og legg press på de norske politikerne som skal stemme over gruvedrift på havbunnen. Send en e-post til en politiker her.